Sigrid Sollund har lagt radio- og journalistrollen til side for et øyeblikk og kastet seg ut i skjønnlitteraturen.
Med romanen «Hevnklinikken» debuterer 50-åringen som romanforfatter med en mørk satire om et framtidig Norge der menneskeverd nærmest kan regnes ut i tall.
Utgangspunktet er sterkt, flere scener treffer svært godt, og den svarte humoren fungerer tidvis glimrende.
Men romanen vil mye på én gang.
Resultatet er en bok med både virkelig gode partier og en helhet som spriker.
Et Norge der mennesker får en verdi
Handlingen foregår noen år fram i tid.
Her er pakkeforløp i helsevesenet blitt historie.
I stedet får pasientene tildelt en såkalt koeffisient som blant annet baseres på alder, antall barn og hvor nyttig man anses å være for samfunnet.
Midt i dette systemet møter vi Ingrid.
Hun er i 40-årene og har kreft.
Problemet er at koeffisienten hennes er elendig.
Liv og død som budsjettpost
Overlegen Thomas Paust formidler situasjonen med en kulde som passer perfekt inn i romanens univers.
Ingen barn trekker ned.
Ingen mann gjør situasjonen enda verre.
Samtidig pakkes brutaliteten inn i et språk om rasjonalitet, regler og effektivitet.
Det er nettopp her Sollunds satire fungerer best.
Det mest umenneskelige blir presentert som logisk og nødvendig.
Ingrid skjuler en mørkere historie
Etter hvert kommer det fram at hovedpersonen ikke bare er et tilfeldig offer for systemet.
Fortiden hennes er langt mer problematisk.
To tiår tidligere arbeidet Ingrid sammen med den gamle flammen Kristoffer for et mystisk miljø.
En person kalt Junior hadde en sentral rolle.
Oppdragene besto blant annet i å bortføre mennesker og levere dem til en hemmelig klinikk.
Her åpner romanen for en langt mørkere historie.
Akkurat da skifter boka retning
Problemet er at Ingrid forsvinner ut av sentrum omtrent idet historien hennes virkelig begynner å bli interessant.
Etter rundt hundre sider føles det nesten som om romanen starter på nytt.
Nye personer overtar.
Først kommer en journalist og en eldre frisørdame inn i historien.
Senere flyttes oppmerksomheten til advokaten Margrete.
Mot slutten får også døtrene til Thomas Paust en langt større rolle.
Margrete-partiet treffer
Historien om Margrete er blant romanens sterkeste partier.
Hun faller i barnehagen til datteren og bestemmer seg for å late som hun er bevisstløs.
Dermed blir hun liggende og høre hvordan mennesker rundt henne snakker om henne som om hun ikke er til stede.
Familie, leger og politi diskuterer situasjonen over hodet hennes.
Og Margrete oppdager hvor overraskende behagelig det kan være å bare bli liggende.
Svart humor uten å rope
Her finner romanen en svært effektiv balanse mellom satire og mørk komikk.
Poengene trenger ikke forklares i detalj.
Situasjonen får i stor grad tale for seg selv.
Også avslutningen på denne delen av boka er blant de mest vellykkede øyeblikkene i romanen.
Den har både humor og et ubehag som sitter igjen.
Språket svinger
Også på setningsnivå er «Hevnklinikken» svært varierende.
Noen bilder er presise og originale.
Beskrivelsen av et ansikt som snurpes sammen «som en hettejakke noen dro i snora på» er et eksempel på hvor godt Sollund kan treffe.
Andre steder blir uttrykkene langt mer velkjente.
Klisjeene kommer tett
Romanen bruker flere formuleringer som føles mindre friske enn ideene rundt dem.
Det kommer «bølger» av både bakrus og panikk.
Hjerner arbeider på «høygir».
Hjerter hamrer.
Følelser kribler gjennom kroppen.
Det gjør at språket ikke alltid klarer å holde samme nivå som de satiriske idéene.
Mange gode tanker i samme bok
Sollunds framtids-Norge er fullt av muligheter for samfunnskritikk.
Alt skal effektiviseres.
Helsevesenet skal optimaliseres.
Arbeidslivet skal strømlinjeformes.
Reproduksjon skal vurderes.
Selv arvestoffet blir del av systemet.
Materialet gir romanen mye å arbeide med.
Men nettopp mengden idéer blir også en utfordring.
Satiren skyter i mange retninger
Når så mange samfunnsområder skal kommenteres samtidig, mister fortellingen tidvis fokus.
Boka har flere gode anslag.
Den har uventede scener.
Den har også idéer som kunne båret mye alene.
Men ikke alle trådene får like tydelig retning.
Hevn som drivkraft
Det mest interessante spørsmålet i romanen handler kanskje om hva urett gjør med mennesker.
Når noen selv føler seg dårlig behandlet, kan avstanden bli kort til tanken om at man har rett til å slå tilbake.
Det er her selve Hevnklinikken får en viktig funksjon.
Klinikken har en lang og mørk historie.
Og den binder flere av personene sammen.
Tidslinjen krever oppmerksomhet
Handlingen beveger seg fram og tilbake i tid.
Flere viktige forbindelser antydes snarere enn forklares tydelig.
Det gjør at leseren stadig må holde styr på hvem som gjorde hva, og når det skjedde.
Noen ganger blir dette spennende.
Andre ganger blir det mer forvirrende enn mystisk.
Junior forblir uklar
En av personene som kunne hatt en langt sterkere funksjon, er Junior.
Han introduseres som en sentral figur i det mystiske miljøet fra fortiden.
Men han forblir mer en skygge enn en fullt utviklet karakter.
Det kommer aldri helt den oppklaringen man kunne vente etter at han er blitt presentert som så viktig.
Savnet etter Ingrid vokser
Jo lenger romanen beveger seg bort fra starten, desto tydeligere blir savnet etter Ingrid.
Hun er den figuren som først drar leseren inn i universet.
Når hun senere forsvinner ut av hovedhistorien, mister romanen noe av den følelsesmessige forankringen.
Det som kanskje er ment som et dristig dramaturgisk valg, fungerer derfor ikke fullt ut.
Fra «Dagsnytt 18» til roman
Sollund er kjent for mange som tidligere programleder i «Dagsnytt 18».
Hun har også gitt ut sakprosa tidligere.
I 2017 kom «Hersketeknikker: nyttige og nådeløse», som ble en bestselger.
I 2020 mottok hun Riksmålsforbundets lytterpris.
«Hevnklinikken» markerer dermed et tydelig nytt steg i forfatterskapet.
286 sider mørk framtidssatire
Romanen er utgitt på Kagge.
Den er på 286 sider og har en veiledende pris på 449 kroner.
Som debut viser den at Sollund har både ideer, humor og sans for ubehagelige samfunnsspørsmål.
Men den viser også hvor vanskelig det er å få alle elementene til å trekke i samme retning.
Sterke enkeltscener, svakere helhet
«Hevnklinikken» har mye som fungerer.
Den er mørk.
Den er ofte vittig.
Og flere av de satiriske observasjonene treffer svært godt.
Men krimgåten blir uklar, strukturen er ujevn og enkelte personer forsvinner før potensialet deres er fullt utnyttet.
Dermed ender romanen som en debut med tydelige kvaliteter, men også merkbare svakheter.
De beste partiene viser hvor skarp Sollund kan være.
Problemet er bare at resten av boka ikke alltid holder følge.
