Hver eneste morgen våkner Henning Madsen (100) med den samme tanken: Han vil ut i hagen. I snart 70 år har han stelt blomster, formet busker og tatt vare på den grønne oasen bak huset sitt i Danmark. Selv om kroppen ikke lenger er like sterk, nekter hundreåringen å gi opp det som gir ham så mye glede. Men bak den rolige hverdagen skjuler det seg også et usedvanlig liv. Som 15-åring deltok Henning i motstandskampen mot nazistene, og én dramatisk hendelse kunne ha sendt hele familien i konsentrasjonsleir. Senere fikk han til og med møte paven.
For Henning Madsen er ikke hagen bare et sted hvor det vokser blomster.
Den er en viktig del av livet hans.
Bak den lille mursteinsvillaen i Hvidovre utenfor København ligger en velstelt hage med grønne plener, blomsterbed, roser og busker som er klippet i forskjellige former.
Her har Henning brukt utallige timer siden han flyttet inn i huset i 1958.
Og selv etter at han har fylt 100 år, vil han helst være ute blant plantene hver eneste dag.
– Hagen er gull verdt for meg
Når Henning åpner øynene om morgenen, begynner han gjerne med å se ut på været.
Han håper at himmelen skal være klar nok til at han kan komme seg ut.
For hagearbeidet er ikke noe han bare gjør av plikt.
Det er noe han gleder seg til.
– Hagen er gull verdt for meg. Og jeg tar den slett ikke som en selvfølge.
Han forteller at han fremdeles kjenner stor takknemlighet når han ser ut over alt han har skapt.
– Hver morgen gleder jeg meg over at den finnes.
Hvis det regner, må han finne noe annet å holde på med inne i huset.
Men tankene vender raskt tilbake til hagen.
– Da gleder jeg meg til det lysner, for jeg vil helst ut i hagen hver eneste dag.
For hundreåringen er dette en daglig kilde til både aktivitet og glede.
Har stelt den samme hagen siden 1958
Henning har ikke overtatt en ferdig hage som andre har anlagt.
Han skapte den selv.
Da han flyttet inn i huset i Hvidovre i 1958, begynte han arbeidet med å forme uteområdet slik han ønsket det.
Siden den gang har han fortsatt å plante, beskjære og stelle.
Det betyr at han har tatt vare på den samme hagen gjennom nesten sju tiår.
Selv om alderen har gjort at enkelte oppgaver tar lengre tid, er han fortsatt svært aktiv.
Det er bare noen få ting han har overlatt til andre.
– De siste årene har jeg fått litt hjelp.
Naboen har blant annet begynt å klippe plenen med hagetraktoren sin.
Det setter Henning stor pris på.
– Det er jeg fryktelig takknemlig for.
Men resten av hagearbeidet ønsker han fortsatt å gjøre selv.
– Alt det andre klarer jeg selv.
Nekter å slutte med hagearbeidet
Det er lett å tro at en hundreåring ville foretrekke å nyte blomsterprakten fra en stol på terrassen.
Henning gjør gjerne begge deler.
Men han vil også delta aktivt i arbeidet.
Han klipper fortsatt hekker og sørger for at de mange buskene holder formen.
I forhagen har han blant annet barlind og buksbom som er klippet til kuler, pyramider og søyler.
En av formasjonene har til og med fått en dekorativ fugl på toppen.
Det ser ut som om den nettopp har landet.
Henning forteller med et smil at også denne figuren er hans eget arbeid.
Han hadde sørget for at den så ekstra fin ut før besøket.
Det er tydelig at han fremdeles har stolthet i det han gjør.
Selv om tempoet er roligere enn før, er gleden uforandret.
– Det tar lengre tid nå enn før; jeg må ta det rolig.
Men innsatsen er verdt det.
– Det fyller meg med lykke.
Har funnet en smart løsning
Når Henning beveger seg rundt i hagen, har han med seg spaserstokken.
Men han bruker også et annet redskap som hjelper ham med å holde balansen.
En langskaftet hakke fungerer både som arbeidsredskap og ekstra støtte.
På den måten kan han luke ugress uten å måtte bøye seg like langt ned.
Det er en praktisk løsning som gjør det lettere å fortsette med hagearbeidet.
– Det er en ganske praktisk innretning.
Henning har tilpasset seg de fysiske begrensningene som følger med høy alder.
Han gjør arbeidet saktere og tar det mer med ro.
Men han har ikke gitt opp.
For mannen som har stelt den samme hagen siden 1958, er det fortsatt viktig å kunne bidra med egne hender.
Kjærligheten til blomster begynte i barndommen
Det er ingen tilfeldighet at Henning har brukt så mye av livet sitt på hagearbeid.
Han vokste nemlig opp i en familie der planter og blomster var en naturlig del av hverdagen.
Faren drev et gartneri i Møborg utenfor Lemvig i Danmark.
Henning var den nest yngste av ni søsken.
Alle barna måtte hjelpe til.
Og på den tiden var gartnerarbeidet betydelig mer fysisk krevende enn det er mange steder i dag.
– Det fantes ingen maskiner, så alt måtte gjøres for hånd.
Henning husker hvor tungt arbeidet kunne være.
Selv var han glad i å se frø spire, planter vokse og blomster springe ut.
Han satte også stor pris på duftene og fargene.
Men det betydde ikke at han ønsket å overta farens yrke.
– Jeg syntes nok det var for slitsomt til at jeg selv ville gå den veien.
I stedet ble blomstene en lidenskap han tok med seg gjennom livet.
Ble motstandsmann som 15-åring
Hennings liv handler imidlertid om langt mer enn hagearbeid.
Som tenåring opplevde han andre verdenskrig på nært hold.
Da tyske styrker invaderte Danmark i 1940, var Henning bare 15 år gammel.
Storebroren var ett år eldre.
De to bestemte seg for å bli med i den lokale motstandsbevegelsen i Lemvig.
Det var en farlig beslutning.
Guttene begynte å gjennomføre små sabotasjeaksjoner mot okkupasjonsmakten.
Blant annet snudde de veiskilt i feil retning slik at tyske soldater skulle få problemer med å finne fram.
De ødela også veisperringer.
I tillegg stjal de militært utstyr som sto uten vakthold.
Det kunne være hjelmer, tornystere og ammunisjon.
Alt dette foregikk mens de fortsatt var tenåringer.
Gjemte stjålet utstyr på familiens loft
Henning og broren måtte finne et sted hvor de kunne oppbevare utstyret de hadde tatt.
Løsningen ble loftet hjemme hos familien.
Der samlet de de stjålne gjenstandene.
Foreldrene fikk ikke nødvendigvis vite alle detaljene om hva sønnene holdt på med.
Men Henning mener at både faren og moren antakelig hadde en mistanke.
Utstyret ble liggende på loftet.
Og lenge gikk det bra.
Men en dag kom tyske soldater til familiens hjem.
De ville undersøke bygningen.
Årsaken var at et britisk fly hadde blitt skutt ned i nærheten.
Seks overlevende hadde klart å flykte.
Nazistene lette etter dem.
Og nå ville de undersøke loftet der Henning og broren hadde gjemt militært utstyr.
– Aldri har jeg sett moren min så redd
Henning glemmer aldri dagen de tyske soldatene dukket opp.
Han visste hva som lå på loftet.
Og han forsto at en ransaking kunne få alvorlige konsekvenser.
Moren var også klar over faren.
– Aldri har jeg sett moren min så redd.
Soldatene hadde kommet for å lete etter de britiske flygerne.
Men dersom de hadde funnet det stjålne utstyret, kunne familien ha blitt mistenkt for motstandsarbeid.
Situasjonen var svært alvorlig.
Likevel skulle en uventet hendelse føre til at soldatene avbrøt letingen.
Og den hendelsen hadde Henning selv vært med på å utløse.
Ett øyeblikk forandret alt
En ung tysk soldat sto vakt utenfor.
Henning begynte å erte ham.
Han hevdet at maskingeværet soldaten hadde, sikkert ikke fungerte.
Det fikk soldaten til å reagere.
For å bevise det motsatte avfyrte han en salve opp i luften.
Skuddene skapte plutselig forvirring.
Og midt i oppstyret ble den planlagte gjennomsøkingen avbrutt.
Soldatene kom aldri opp på loftet.
Der lå de stjålne gjenstandene fortsatt gjemt.
Henning mener familien unnslapp en katastrofe med svært liten margin.
– Hvis den salven ikke hadde blitt avfyrt, ville de ha funnet de stjålne gjenstandene på loftet.
Han er overbevist om at konsekvensene kunne ha blitt fryktelige.
– Da hadde vi alle blitt sendt i konsentrasjonsleir.
– Det kunne ha kostet oss livet
Når Henning i dag forteller om hendelsen, er det fortsatt alvor i stemmen.
Han husker hvor nær familien kom å bli avslørt.
Selv om han var modig som tenåring, ser han annerledes på situasjonen nå.
Den gangen følte han seg kanskje ikke like sårbar.
– Man tror jo at man er udødelig når man bare er 15 år.
Men han er fullstendig klar over hvor farlig det han og broren gjorde, faktisk var.
– Det kunne ha kostet oss livet.
For innsatsen under den tyske okkupasjonen har Henning senere mottatt Frihetskampens Veteraners Minnefonds særlige minnemedalje.
Det er en anerkjennelse av det han bidro med under krigen.
Men livet hans tok mange nye retninger etter at freden kom.
Og én av dem førte ham hele veien til Vatikanet.
Arbeidet i forsikringsbransjen i 33 år
Som ung mann flyttet Henning til København da han ble innkalt til førstegangstjeneste.
Senere fikk han arbeid i forsikringsselskapet Topdanmark.
Der ble han værende i 33 år.
Etter hvert fikk han lederansvar for mikrofilmavdelingen.
Det var et yrkesliv som skilte seg ganske mye fra oppveksten i farens gartneri.
Men ved siden av den faste jobben hadde han også en annen stor interesse.
Musikken.
Han engasjerte seg i Københavns Musikkorps, der han etter hvert fikk en sentral lederrolle.
Og gjennom dette arbeidet opplevde han noe svært få får muligheten til.
Ledet musikkorpset i 43 år
Henning sto i spissen for Københavns Musikkorps i hele 43 år.
I løpet av denne perioden utviklet ensemblet seg betydelig.
Da han begynte, hadde korpset bare seks medlemmer.
Etter hvert vokste det til godt over 90.
Under Hennings ledelse fikk musikerne også muligheten til å reise utenlands.
De spilte konserter i blant annet Tsjekkia, Polen, Israel og Tyskland.
Det førte til mange opplevelser og minner.
Men én invitasjon skulle vise seg å bli helt spesiell.
I 1983 kom det nemlig et brev fra Vatikanet.
Fikk møte pave Johannes Paul II
Invitasjonen som kom fra Vatikanet, var noe helt utenom det vanlige.
Københavns Musikkorps ble invitert til å holde konsert i Peterskirken.
For Henning og de andre musikerne ble det en stor opplevelse.
Men besøket inneholdt også et møte han fortsatt husker med stor glede.
Han fikk hilse personlig på pave Johannes Paul II.
– Jeg møtte paven og trykket hånden hans.
For en mann som hadde vokst opp i en gartnerfamilie i Danmark, var det en bemerkelsesverdig opplevelse.
Fra sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig til konserter i noen av Europas mest kjente bygninger hadde Henning fått oppleve mye.
Han oppsummerer det selv med et smil.
– Det har vært et begivenhetsrikt liv.
Og gjennom alle disse årene har det vært ett sted han stadig har vendt tilbake til.
Hagen hjemme i Hvidovre.
Hagen har vært det trygge holdepunktet
I perioder der Henning både hadde full jobb i Topdanmark og stort ansvar for musikkorpset, ble hagen et sted hvor han kunne finne ro.
Her kunne han legge arbeidsdagen bak seg.
Han kunne bruke hendene, følge årstidene og se hvordan plantene utviklet seg.
Det var et avbrekk fra et ellers travelt liv.
Gjennom flere tiår plantet han nye blomster og tok vare på dem han allerede hadde.
Etter hvert ble hagen fylt av forskjellige farger og dufter.
Og nå, når han har fylt 100 år, er det fortsatt her han finner glede.
Det er også et sted som binder sammen forskjellige perioder av livet.
Mange av plantene har han selv satt i jorden.
Noen har fulgt ham gjennom store deler av voksenlivet.
Blomstene betyr mer enn navnene
Henning er svært glad i de mange forskjellige blomstene som vokser rundt huset.
Han setter pris på de store rosa peonene.
De blomstrer ikke lenge, men gjør sterkt inntrykk med duften og fargene når de først springer ut.
Han er også glad i revebjeller i blå og hvite nyanser.
Prestekragene har sin egen plass i hagen.
Det samme har de lilla irisene.
Men ikke alle plantene husker han lenger navnet på.
Alderen har gjort det vanskeligere å holde styr på hver eneste blomst.
Henning tar det med stor ro.
For ham er ikke navnet det viktigste.
Det er skjønnheten.
– Jeg husker ikke lenger hva alle heter. Men vakre, det er de.
Har glemt navnet på en av favorittene
Ved et steingjerde i hagen vokser et teppe av små, hvite blomster.
De slynger seg langs kanten og danner et lyst blomsterflor.
Henning stanser opp for å se på dem.
Han plantet dem selv.
Men nå husker han ikke lenger hva de heter.
Det bekymrer ham ikke.
– Heldigvis trenger jeg ikke å vite hva de heter for å nyte synet av dem.
Han betrakter blomstene med den samme gleden som han har hatt gjennom et langt liv.
– De er jo helt nydelige.
For Henning er dette en påminnelse om at man ikke trenger å huske hver minste detalj for fortsatt å kunne sette pris på det man elsker.
Gleden over plantene er like sterk som tidligere.
Fra kjøkkenhage til blomsterparadis
Da Henning overtok huset i Hvidovre i 1958, så hagen ganske annerledes ut.
Det var ikke like mange blomster.
I stedet var store deler av uteområdet brukt til dyrking av mat.
Der vokste blant annet løk, kål og poteter.
Etter hvert endret Henning hagen gradvis.
Han ønsket seg flere blomster og et grønt område som kunne gi både vakre opplevelser og ro.
Gjennom årene ble kjøkkenhagen erstattet av blomsterbed, roser og forskjellige prydplanter.
I dag er det først og fremst de store rabarbraplantene som fortsatt representerer den spiselige delen av hagen.
Resten er blitt et sted der blomsterprakten står i sentrum.
Og det er denne hagen Henning fortsatt passer på.
En hundreåring med en helt spesiell livshistorie
Det er nesten vanskelig å forstå hvor mye Henning Madsen har opplevd i løpet av sine 100 år.
Han vokste opp som gartnersønn i en familie med ni barn.
Som tenåring deltok han i motstandskampen under andre verdenskrig.
Han opplevde at tyske soldater nesten fant de stjålne gjenstandene som han og broren hadde gjemt på loftet.
Senere flyttet han til København, arbeidet i forsikringsbransjen i 33 år og ledet et musikkorps gjennom mer enn fire tiår.
Han fikk reise verden rundt og hilse på pave Johannes Paul II.
Men det som fortsatt betyr aller mest i den daglige tilværelsen, er langt enklere.
En tur ut i hagen.
Muligheten til å klippe en hekk.
Å se på blomster som springer ut.
Og å kjenne at han fortsatt kan gjøre noe selv.
Vil fortsette så lenge han kan
Henning er klar over at han ikke lenger kan arbeide like raskt som før.
Han trenger mer tid.
Og enkelte oppgaver, som å klippe plenen, har han overlatt til den hjelpsomme naboen.
Men ellers gjør han fortsatt mye på egen hånd.
Han bruker stokken og den langskaftede hakken for å komme seg rundt og stelle plantene.
Han klipper buskene og passer på at bedene ser fine ut.
For ham er ikke målet å gjøre mest mulig på kortest mulig tid.
Det viktigste er å kunne fortsette med det han elsker.
Han har aldri sluttet å glede seg over å se ting vokse.
Og han har heller ikke mistet interessen for å gjøre hagen vakker.
Selv etter nesten 70 år er det fortsatt noe nytt å oppdage når han går ut.
En livsglede som ikke har forsvunnet
Henning Madsens historie er et eksempel på hvordan en lidenskap kan følge et menneske gjennom et helt liv.
Han har vært vitne til krig, store samfunnsendringer og en rekke personlige milepæler.
Han har hatt en lang yrkeskarriere og opplevd verden gjennom musikken.
Men hjemme i Hvidovre har hagen alltid ventet.
Der har han kunnet finne ro etter travle dager.
Og nå gir den ham fortsatt en grunn til å glede seg når han våkner om morgenen.
Han husker kanskje ikke navnene på alle blomstene lenger.
Men han vet fortsatt hvor vakre de er.
For hundreåringen handler det ikke om alder eller om hvor raskt arbeidet blir utført.
Det handler om å ha noe å se fram til.
Og så lenge været tillater det, vil Henning helst ut blant rosene, buskene og blomsterbedene.
Hva tenker du om Hennings livsglede? Er det ikke nettopp slike interesser og daglige rutiner som kan gjøre alderdommen rikere, selv når kreftene gradvis blir mindre?
