I nesten fem tiår levde Duli Rose Thuv (49) med en historie om sin egen barndom som hun trodde var sann. Hun hadde fått vite at hun ble funnet på trappen til et barnehjem i Bangladesh, og at dokumentene som kunne fortelle hvem hun egentlig var, hadde gått tapt i en brann. Men så dukket det opp en mappe som forandret alt. Plutselig fikk Duli vite navnene på sine biologiske foreldre. Seks uker senere var familien funnet. Da hun endelig kunne holde moren sin i armene etter 48 år, ventet enda en avsløring – moren fortalte en helt annen historie om hvorfor de ble skilt.
For Duli, som bor i Bodø, har spørsmålet om hvor hun kommer fra fulgt henne gjennom store deler av livet.
Hun vokste opp i Norge med adoptivforeldre som ønsket henne velkommen, men kjente samtidig på en tomhet hun ikke klarte å forklare.
Hun hadde ingen minner fra Bangladesh. Ingen bilder av den biologiske moren sin fra tiden før adopsjonen. Og ingen grunn til å tro at hun noen gang ville få svar på spørsmålene som hadde fulgt henne siden barndommen.
Så skjedde noe hun aldri hadde våget å regne med.
Mappen som skulle være ødelagt, dukket plutselig opp
Duli hadde i mange år levd med opplysningen om at adopsjonsdokumentene hennes var borte.
– Jeg trodde ikke det fantes noen informasjon om meg. Jeg ble fortalt at mappen min hadde blitt borte i en brann.
Men for litt over ett år siden kom beskjeden som snudde opp ned på alt.
En annen kvinne som også var adoptert fra Bangladesh, hadde funnet 107 mapper på et offentlig kontor i hovedstaden Dhaka.
Blant dokumentene lå også Dulis mappe.
Den var altså ikke ødelagt slik hun hadde fått beskjed om.
For 49-åringen var det nesten umulig å forstå.
Hun hadde brukt hele livet på å akseptere at svarene på spørsmålene hennes var tapt for alltid.
Nå lå de kanskje der, skrevet ned på ark som hadde eksistert hele tiden.
Det vekket både håp og frykt.
– Jeg kjente på en blanding av glede, håp og frykt. Det var også en uro der, en nervøsitet for hva som ville komme frem.
For hva ville skje dersom innholdet viste seg å være noe helt annet enn det hun hadde blitt fortalt?
Og hvordan ville det påvirke synet hennes på sitt eget liv?
Fant navnene på begge foreldrene
Da Duli fikk innsyn i dokumentene, oppdaget hun noe som gjorde sterkt inntrykk.
Det var ikke bare noen få tilfeldige opplysninger som hadde overlevd.
Mappen inneholdt detaljer om hennes biologiske bakgrunn.
Både moren og faren var identifisert med fullt navn.
Dessuten sto det adresser fra den tiden dokumentene ble skrevet.
– Det var oppgitt fulle navn på begge foreldrene mine! Og til og med de daværende adressene deres, som var et signal på at de ville at jeg skulle kontakte dem.
For en kvinne som hadde trodd at hun ikke kunne finne familien sin, var opplysningene overveldende.
Duli er selv mor til fire barn og har ett barnebarn.
Hun vet derfor godt hvor sterke båndene mellom foreldre og barn kan være.
Men hun hadde aldri fått oppleve den samme nærheten til kvinnen som fødte henne.
Nå åpnet det seg plutselig en mulighet til å få svar.
Dokumentene beskrev en mor i desperat nød
I adopsjonspapirene står det at Duli ble overlatt til et barnehjem tilknyttet myndighetenes innenlandske adopsjonsprogram da hun var ett år og én uke gammel.
Dokumentene beskriver overleveringen som uten betingelser.
Årsakene som ble oppgitt, var økonomiske problemer, morens situasjon og sykdom.
Men bak de formelle opplysningene skjulte det seg en svært vanskelig familiehistorie.
Ifølge dokumentene hadde Dulis biologiske mor vært gift i seks til sju år.
Det tilsier at hun ble gift allerede som 12–13-åring.
Hun hadde først fått en datter som døde bare to år gammel.
Dulis far hadde også en annen kone og barn med henne. Familien skal ha bodd sammen i samme hus.
Etter at den lille datteren døde, ble Dulis mor sendt tilbake til sin egen mor.
Senere skal mennesker i landsbyen ha fått henne til å vende tilbake til ektemannen.
Hun ble gravid på nytt.
Men da Duli ble født, skal ekteskapet ha blitt oppløst.
Moren hadde ikke penger til å forsørge barnet
Ifølge adopsjonsdokumentene befant Dulis mor seg i en svært utsatt situasjon.
Hun hadde helseproblemer og store økonomiske vanskeligheter.
Moren arbeidet som hushjelp, men inntektene var ikke tilstrekkelige til å dekke barnets behov.
Duli skal derfor ha blitt overlatt til myndighetenes omsorg.
Dette var historien som sto skrevet i papirene.
Men mange år senere skulle moren fortelle at dokumentene ikke ga et riktig bilde av det som faktisk hadde skjedd.
Den forskjellen skulle bli en av de mest smertefulle oppdagelsene under gjenforeningen.
Før Duli fikk høre morens versjon, måtte hun imidlertid først finne ut om foreldrene fortsatt var i live.
Kom til Norge som ettåring
Da Duli var ett år og fire måneder gammel, ble hun adoptert av et norsk ektepar.
De bodde i Straumen i Nordland og hadde ikke mulighet til å få biologiske barn selv.
Adoptivforeldrene fortalte senere hvor lykkelige de var da den lille jenta kom til dem fra Dhaka.
I Norge fikk hun navnet Hanne.
De første fem årene bodde familien i Straumen, og Duli har bevart mange varme minner fra denne perioden.
Hun husker familiens hage, de høye trærne og husken.
Hun minnes også lekehuset, vennene og sommerdagene sammen med adoptivforeldrene.
Det var en barndom med mange gode øyeblikk.
Men da Duli var seks år, flyttet familien til Bø i Vesterålen.
Der ble tilværelsen vanskeligere.
Følte seg annerledes og alene
Duli forteller at hun ikke fant seg like godt til rette etter flyttingen.
På barneskolen opplevde hun at hun ikke ble akseptert.
Følelsen av utenforskap fulgte henne også videre inn i voksenlivet.
Selv om hun hadde fått et hjem og en familie i Norge, var det noe hun stadig savnet.
Hun klarte lenge ikke å sette ord på hva det var.
– Nesten hele livet har jeg savnet noe jeg ikke har klart å sette fingeren på hva var.
Hun forsøkte å forstå hvorfor hun ikke kunne være fullstendig tilfreds med livet sitt.
Hun visste at adoptivforeldrene hadde gitt henne muligheter hun kanskje ikke ville hatt i Bangladesh.
Hun var takknemlig.
Men takknemligheten fjernet ikke behovet for å vite hvor hun kom fra.
– Jeg var takknemlig for mye, men noe manglet likevel.
Det hun savnet, handlet om identitet, tilhørighet, aksept og kjærlighet.
Hun ønsket å forstå hvem hun var, og hvorfor hun hadde blitt skilt fra familien hun ble født inn i.
En journalist fant familien på seks uker
Da dokumentene dukket opp, bestemte Duli seg for å dele dem med et TV-team fra den bangladeshiske kanalen Ekattor.
Hun hadde håp om at noen kunne hjelpe henne med å finne den biologiske familien.
Journalisten Sharmeen Shahnaz hadde tidligere lykkes med å spore opp slektningene til en annen norskadoptert kvinne som hadde vært på det samme barnehjemmet som Duli.
Dermed visste Duli at det kanskje var mulig.
Likevel kunne hun knapt tro hvor raskt det gikk.
– Det tok ikke journalisten mer enn seks uker å finne moren og søsknene mine.
Det var en oppsiktsvekkende utvikling i et land med rundt 177 millioner innbyggere.
Men det viste seg at familien også hadde lett etter henne.
Gjennom flere år hadde de forsøkt å finne Duli, blant annet med hjelp fra frivillige.
– Familien var overbevist om at jeg var i Bangladesh dersom jeg ikke var død.
Mens Duli hadde levd i Norge og trodd at ingen opplysninger om familien eksisterte, hadde slektningene i Bangladesh fortsatt å lete.
De hadde ikke glemt henne.
Fikk se morens ansikt for første gang
Våren 2025 fikk Duli for første gang se et fotografi av sin biologiske mor.
Hun fikk vite at moren het Ambiya Khatun og var 67 år gammel.
Faren var død.
Bildet gjorde sterkt inntrykk.
For første gang kunne Duli studere ansiktet til kvinnen som hadde båret henne fram.
Journalisten som hadde hjulpet familien med å finne hverandre, mente at likheten mellom dem var tydelig.
– Sharmeen Shahnaz sa at vi lignet.
Journalisten trakk særlig fram øynene og nesene deres.
Hun fortalte også at Ambiya hadde grått og uttrykt et sterkt ønske om å møte datteren igjen.
Det gjorde beslutningen om å reise til Bangladesh enda viktigere.
Duli hadde levd nesten 50 år uten å kjenne sin biologiske mor.
Nå skulle de endelig møtes.
Reiste til Bangladesh med ektemannen
I april reiste Duli og ektemannen Føyn Thuv (63) til Bangladesh.
Reisen hadde ett stort mål: å møte moren og resten av familien.
Et TV-team fra Ekattor fulgte gjenforeningen.
Møtestedet var Manikganj, en distriktshovedstad vest for Dhaka.
Da paret ankom, ventet en velkomst Duli aldri hadde forestilt seg.
Mange mennesker hadde samlet seg for å ta imot dem.
Det var ikke bare familien som ønsket å være til stede.
Også folk fra byen hadde møtt opp.
– Mange av byens innbyggere hadde samlet seg og ønsket oss velkommen.
Duli fikk blomster av ektemannen til en av niesene sine.
Så begynte hun å gå opp trappen mot balkongen.
Der fikk hun plutselig øye på kvinnen hun hadde ventet hele livet på å møte.
Moren.
Den første klemmen etter 48 år
Da Duli sto foran Ambiya Khatun, var det slutt på nesten fem tiår med fysisk adskillelse.
49-åringen bøyde seg ned og omfavnet moren.
Det ble en lang klem, fylt med følelser ingen av dem klarte å holde tilbake.
– Moren min gråt voldsomt og sårt.
Duli forteller at Ambiya skalv og var fullstendig overveldet.
– Hun ristet og var totalt utrøstelig.
Det var et øyeblikk som gjorde sterkt inntrykk på alle som var til stede.
For Duli var det både godt og vondt.
Hun hadde endelig funnet moren sin.
Samtidig ble det smertefullt tydelig hvor mange år de hadde mistet sammen.
– Det var overveldende – og et øyeblikk jeg vil gjemme dypt i hjertet mitt for alltid.
Hun beskriver gjenforeningen som både hjertevarm, rørende og skremmende.
For selv om kjærligheten var sterk, måtte hun også forholde seg til sorgen over alt de aldri hadde fått oppleve sammen.
Møtte søsknene hun aldri hadde kjent
Gjenforeningen handlet ikke bare om mor og datter.
Duli fikk også møte flere av søsknene sine.
Lillebroren hennes, som er fem år yngre, ga henne en varm og inderlig klem.
Storebroren smilte da de møttes, men ønsket ikke å klemme.
En lillesøster, som er tre år yngre enn Duli, hadde ikke anledning til å komme.
Hun fikk i stedet snakke med Duli gjennom FaceTime.
Flere nieser og nevøer møtte også opp.
Noen hadde med seg ektefeller og barn.
I tillegg var mennesker som hadde deltatt i letingen etter Duli, til stede, blant dem en lege, en lærer og lærerens kone.
Det var mange nye ansikter og relasjoner å forholde seg til.
På kort tid fikk Duli møte en stor familie hun fram til nylig ikke engang visste hvordan hun kunne finne.
Hele Bangladesh ble berørt
Gjenforeningen ble vist på TV i Bangladesh.
Opprinnelig var planen at historien skulle presenteres i én sending.
Men oppmerksomheten ble langt større enn forventet.
– Egentlig skulle det bare være én sending, men det utviklet seg til å bli flere fordi hele landet ble så berørt.
Historien om kvinnen som hadde blitt adoptert til Norge og funnet familien nesten 50 år senere, vakte sterke reaksjoner.
Duli og Føyn ble til og med gjenkjent da de gikk langs Banani Street i Dhaka.
Også etter at de kom hjem til Bodø, opplevde paret å bli stoppet på gaten av mennesker med bakgrunn fra Bangladesh.
Videoer fra gjenforeningen ble delt på nettet, både av TV-kanalen, privatpersoner og andre som dokumenterte hendelsen.
– Det er helt enormt på alle måter.
Men for Duli var det ett møte som skulle få enda større betydning enn den offentlige gjenforeningen.
Det andre møtet avslørte en annen historie
Mens Duli og Føyn fortsatt oppholdt seg i Bangladesh, besøkte de familien en gang til.
Denne gangen var det ingen TV-produksjon som fulgte dem.
De fikk være sammen i mer private omgivelser.
Duli beskriver dette møtet som enda sterkere enn det første.
– Dette var, om mulig, et enda sterkere møte.
Nå fikk hun anledning til å snakke mer inngående med moren.
Og da kom opplysninger som skilte seg vesentlig fra historien i adopsjonsdokumentene.
Ambiya fortalte at hun ikke hadde visst at datteren skulle sendes ut av Bangladesh.
Hun hevdet også at hun hadde forsøkt å få barnet tilbake.
For Duli ble dette en ny og overveldende oppdagelse.
Moren fortalte at hun forsøkte å hente Duli hjem
Ifølge Ambiyas egen fortelling hadde hun reist fra landsbyen til Dhaka og fått bo hos en onkel.
Hun bar den lille datteren med seg mens hun gikk fra dør til dør i håp om å finne arbeid.
Men ingen ville ansette henne.
Situasjonen ble etter hvert så vanskelig at onkelen skal ha rådet henne til å overlate barnet til et barnehjem.
Han mente at dette kunne sikre både morens og barnets overlevelse.
– La barnet være igjen på et barnehjem. På den måten vil du overleve, og det vil barnet også.
Ambiya fortalte at hun til slutt fulgte rådet, men at beslutningen var svært smertefull.
Omtrent to uker senere skal hun ha oppsøkt barnehjemmet for å besøke datteren.
Da hevdet hun at hun ikke fikk holde barnet eller komme nær henne.
Hun fikk bare se på avstand.
En måned senere kom hun tilbake.
Denne gangen skal hun ha fått beskjed om at Duli ikke lenger var der.
– Hvor har babyen min blitt av?
Ambiya fortalte at hun ikke ga opp etter å ha blitt avvist.
Hun skal ha vendt tilbake til barnehjemmet enda en gang, fast bestemt på å finne datteren og ta henne med hjem.
Men ifølge hennes forklaring fikk hun heller ikke da vite hvor barnet befant seg.
I den oversatte beretningen fra gjenforeningen beskriver Ambiya hvordan hun desperat forsøkte å få svar.
– Hvor er barnet mitt? Hvor har babyen min blitt av?
Hun hevdet at de ansatte svarte at de ikke visste noe om barnet.
Ifølge morens fortelling ville de heller ikke erkjenne at Duli tidligere hadde vært på barnehjemmet.
Ambiya fortalte at hun forlot stedet knust.
Disse opplysningene er morens egen versjon av hendelsene. De avviker fra den formelle dokumentasjonen om adopsjonen, og det er ikke avklart hvorfor historiene er forskjellige.
Men for Duli var det avgjørende å få høre hva moren selv hadde opplevd.
– Jeg ville aldri ha gitt deg til dem
Den kanskje mest smertefulle delen av morens fortelling handlet om hva hun hadde trodd skulle skje med datteren.
Ambiya hevdet at hun hadde fått beskjed om at barnet skulle få omsorg og utdanning ved barnehjemmet.
Senere skulle hun kunne få arbeid eller hjelp til å gifte seg.
Moren fortalte at hun aldri hadde forstått at Duli kunne bli sendt til et annet land for adopsjon.
– Hvis jeg hadde visst at de ville sende deg utenlands, ville jeg aldri ha gitt deg til dem.
Hun gjorde det også klart at hun ikke kjente seg igjen i opplysningene som sto i papirene.
– Det som står i papirene er ikke riktig.
For Duli var det som om hele forståelsen av barndommen hennes måtte bygges opp igjen.
Hun hadde vokst opp med en historie om at moren hadde overlatt henne til myndighetene.
Nå satt hun foran en kvinne som fortalte at hun hadde forsøkt å få henne tilbake.
Morens trøst fikk tårene til å stoppe
Da Duli fikk høre morens versjon, reagerte hun sterkt.
Hun beskriver følelsene som overveldende.
– Jeg fikk en voldsom følelsesreaksjon.
Hun hadde endelig funnet svar på spørsmål hun hadde båret med seg gjennom nesten hele livet, men svarene var også smertefulle.
I denne situasjonen var det moren som trøstet henne.
Ambiya holdt datteren tett inntil seg og strøk henne gjentatte ganger.
For Duli var berøringen annerledes enn noe hun tidligere hadde opplevd.
– Det var en berøring som føltes helt ny, og til slutt stoppet tårene å renne.
Hun beskriver opplevelsen som dypt personlig.
– Ingen trøster et barn slik en mamma gjør, og det føltes som å komme hjem etter en veldig lang reise.
Etter 48 år fikk hun endelig oppleve nærheten til kvinnen som hadde født henne.
Ektemannen ble sterkt berørt
Også Føyn Thuv opplevde reisen som noe helt spesielt.
Han forteller at det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan familien tok imot Duli.
Det var tydelig at savnet hadde vært gjensidig.
– Det var en gjensidig lengsel der.
Han beskriver møtene mellom Duli og Ambiya som svært sterke.
– At familien virkelig brydde seg og møtte henne med kjærlighet, glede og takknemlighet var lett å se.
For Føyn var det særlig klemmene mellom mor og datter som ble sittende igjen i minnet.
Han forteller at både det første og det andre møtet var ubeskrivelig vakre.
Samtidig gjorde morens fortvilelse inntrykk.
Hun ønsket at datteren skulle forstå at hun, slik hun selv fortalte det, aldri hadde visst at barnet kom til å bli sendt langt bort og adoptert til Norge.
– Det viktigste jeg har bidratt med
Føyn forteller at han oppmuntret Duli til å våge å gjennomføre reisen.
Han visste at det ville bli en stor følelsesmessig påkjenning.
Men han mente også at det kunne gi henne noe hun hadde savnet hele livet.
I ettertid er han ikke i tvil om hvor viktig beslutningen var.
– Jeg føler at dette er det viktigste jeg har bidratt med her i livet.
Han har reist mye tidligere, men mener ingenting kan sammenlignes med denne opplevelsen.
Han trekker fram hvordan det er å se slike gjenforeninger på TV, og hvordan det er noe helt annet å være til stede selv.
For Føyn har reisen fått en betydning han synes er vanskelig å beskrive.
Han mener også at den har forandret Duli.
– Hun ser annerledes på livet nå
Etter at paret kom hjem til Norge, merket Føyn at opplevelsen fortsatte å prege kona.
Han beskriver hvordan hun har vært sterkt opptatt av Bangladesh og familien hun fant.
– Hun har vært i Bangladesh-boblen helt siden vi kom hjem.
Det handlet ikke bare om å møte de biologiske slektningene.
Det handlet også om å få oppleve fødelandet, kulturen og menneskene hun deler bakgrunn med.
– Å treffe familien, være tilbake i fødelandet og oppleve kulturen, har gjort mye med henne.
Han forteller at Duli nå ser annerledes på seg selv og sitt eget liv.
Samtidig understreker han at slike gjenforeninger ikke alltid får en lykkelig avslutning.
Duli var derfor mentalt forberedt på at møtet kunne bli vanskelig.
Og selv om hun fikk en varm velkomst, er det fortsatt mye hun må bearbeide.
– Den som har lidd størst urett, er moren min
For Duli har gjenforeningen også handlet om å forstå hva Ambiya har vært gjennom.
I alle årene de var adskilt, hadde moren levd uten å vite hva som hadde skjedd med datteren.
Ifølge hennes egen fortelling hadde hun forsøkt å finne Duli etter at hun ble borte fra barnehjemmet.
Duli mener derfor at moren er den som har blitt hardest rammet av historien.
– Som familie har vi mistet mye verdifullt, og den som har lidd størst urett er moren min.
Hun forsøker fortsatt å forstå smerten moren har båret på.
– De sårene hun er blitt påført, er knapt mulig å forstå.
Selv etter at de fant hverandre, fortsetter følelsene å være sterke.
Mor og datter har videosamtaler, og tårene kommer fortsatt.
– Det var godt å gråte sammen med henne, og vi gråter hver gang vi har videosamtaler.
Moren trodde datteren kunne være sint
Ambiya har også strevd med å forstå én ting.
Duli har aldri vært sint på henne.
Hun har heller ikke ønsket å bebreide moren for det som skjedde da hun var liten.
For Duli har det viktigste hele tiden vært å finne sannheten.
Hun ønsket å forstå hvor hun kom fra, hvem foreldrene hennes var, og hva som hadde skjedd.
Nå føler hun at hun endelig har fått de svarene hun manglet.
– Jeg har bare ønsket å få vite sannheten om livet mitt, og den har jeg nå fått.
Hun beskriver opplevelsen som en av de største gavene i livet.
– Foruten barna mine, er det ingenting jeg er mer takknemlig for enn at brikkene i livet omsider har falt på plass.
Etter så mange år med spørsmål og savn kjenner hun på en helt ny følelse.
– Nå er livet mitt helt og fullkomment.
Familien ønsker bare kjærligheten hennes
Duli og Føyn har fortalt familien i Bangladesh at de gjerne vil bidra med hjelp på forskjellige måter.
Men svaret de fikk, gjorde sterkt inntrykk.
Ifølge Duli har familien sagt at de ikke ønsker seg materielle goder.
Det viktigste for dem er å ha henne tilbake i livet.
– Familien sier at de ikke vil ha noe bortsett fra min kjærlighet, og den har de fått.
Hun legger til to ord som sier mye om hvordan hun ser på forholdet framover.
– For alltid.
Gjenforeningen handlet altså ikke bare om å finne fram til slektninger.
Det handlet om å etablere et forhold som hadde manglet gjennom nesten fem tiår.
Nå ønsker familien å bruke tiden de har foran seg til å bli kjent.
Har fått et nytt syn på seg selv
Et av de sterkeste resultatene av reisen er forandringen Duli beskriver i sitt eget selvbilde.
Gjennom store deler av livet hadde hun følt at hun ikke passet inn.
Hun hadde også kjent på en usikkerhet om sin egen verdi.
Men møtet med familien i Bangladesh gjorde at hun begynte å se seg selv annerledes.
– Jeg har lært mye, og noe av det viktigste handler om betydningen av røttene våre.
Hun forteller at den ubetingede kjærligheten fra moren og slektningene har gitt henne en ny forståelse av hvem hun er.
For første gang fikk hun oppleve tilhørigheten til menneskene hun deler biologisk opphav med.
Det gjorde noe med følelsen av identitet.
Tidligere hadde hun trodd at hun var en person som ikke klarte å tilpasse seg eller mestre livet slik andre gjorde.
Nå har hun begynt å stille spørsmål ved dette gamle bildet av seg selv.
– Nå har jeg erfart at dette ikke er riktig, og så smått begynt å være den jeg var født til å være, den jeg egentlig er.
Føyn ble en viktig del av den nye starten
Ved siden av den biologiske familien har også forholdet til Føyn gitt Duli mye glede.
Paret møttes for bare tre år siden.
Likevel opplever de begge at forholdet har vart mye lenger.
Føyn forteller at han tidlig var sikker på følelsene sine.
– Duli er den jeg har lett etter hele mitt liv.
Han beskriver hvordan han allerede etter kort tid forsto at hun var den rette.
– Etter tre dager visste jeg at jeg elsket henne.
Sommeren 2025 giftet de seg i Bodø.
Sammen har de nå opplevd en reise som begge beskriver som livsforandrende.
Føyn har stått ved Dulis side gjennom letingen, gjenforeningen og tiden etterpå.
For ham har det vært spesielt å se hvordan møtet med familien har gitt kona større trygghet.
Holder kontakten nesten hver dag
Selv om Duli igjen bor i Norge, er forbindelsen til Bangladesh blitt en naturlig del av hverdagen.
Hun og familien kommuniserer gjennom meldinger og videosamtaler.
Kontakten er hyppig.
– Jeg har bortimot daglig kontakt med familien i Manikganj.
Allerede under det første besøket begynte de å snakke om å møtes igjen.
Nå bruker de tiden til å bli bedre kjent.
De deler historier, forteller om hverdagen og forsøker å bygge videre på relasjonene de aldri fikk mulighet til å utvikle tidligere.
For Duli føles det som om livet har fått en ny dimensjon.
Hun har fortsatt familien og tilværelsen i Norge.
Men samtidig har hun fått en biologisk mor og søsken som ønsker å være en del av livet hennes.
Den gamle bunaden betyr fortsatt mye
Selv om gjenforeningen har gitt henne en sterkere tilknytning til Bangladesh, har Duli også mange verdifulle minner fra oppveksten i Norge.
En av de kjæreste eiendelene hennes er Nordlandsbunaden hun fikk av adoptivforeldrene til konfirmasjonen i 1991.
Tanten og gudmoren hennes hadde brodert bunaden.
Den representerer en viktig del av historien hennes.
For Duli handler identiteten nå ikke om å velge mellom Norge og Bangladesh.
Begge landene har formet livet hennes.
Hun har vokst opp med norske tradisjoner, samtidig som hun nå har fått muligheten til å utforske røttene i fødelandet.
De forskjellige delene av historien hennes kan endelig få plass ved siden av hverandre.
En gjenforening som berørte tusenvis
Historien om Duli og Ambiya gjorde ikke bare inntrykk på familien.
Også i Bangladesh ble mange sterkt berørt.
Det som opprinnelig skulle være én TV-reportasje, utviklet seg til flere sendinger.
Videoene fra møtet spredte seg videre, og paret ble gjenkjent både i Dhaka og hjemme i Bodø.
Journalisten Sharmeen Shahnaz, som hjalp til med å finne familien og dokumenterte gjenforeningen, mottok senere en pris for arbeidet.
For Duli er imidlertid ikke den offentlige oppmerksomheten det viktigste.
Det avgjørende er at hun endelig har funnet menneskene hun har savnet.
Og at hun har fått høre morens egen fortelling om hvorfor de ble skilt.
Etter 48 år fikk hun endelig svaret hun hadde lett etter
Duli Rose Thuv hadde levd nesten hele livet med forestillingen om at opplysningene om hennes biologiske familie var tapt.
Hun trodde at hun aldri ville få vite hvem foreldrene var.
Men så ble mappen funnet.
Der sto navnene og adressene som gjorde det mulig å starte letingen.
Seks uker senere hadde en journalist funnet familien.
Og i Bangladesh ventet en 67 år gammel mor som selv hadde brukt mange år på å forsøke å finne datteren sin.
Den første klemmen ble et øyeblikk fullt av glede og sorg.
Men det var under det andre møtet at moren fortalte en historie som forandret Dulis forståelse av barndommen.
Ambiya hevdet at hun aldri hadde ønsket at datteren skulle bli sendt ut av landet.
Hun fortalte at hun hadde forsøkt å hente henne tilbake fra barnehjemmet.
Og hun beskrev sorgen over å ha mistet barnet uten å vite hvor hun hadde blitt av.
Det er fortsatt forskjeller mellom opplysningene i dokumentene og morens egen beretning.
For Duli er det likevel avgjørende at hun endelig har fått møte familien og høre hva moren selv har å fortelle.
Hun har fått oppleve kjærligheten hun hadde savnet, og hun har begynt å forstå seg selv på en ny måte.
Nå er kontakten med familien i Bangladesh en del av hverdagen.
Og etter nesten fem tiår med spørsmål føler hun at hun endelig kan se framover.
– Jeg kjenner at jeg har vunnet gulloddet og endelig kan lene meg tilbake og nyte det livet bringer.
Hva tenker du om Dulis historie? Burde adopterte alltid ha rett til å få vite hele sannheten om hvorfor de ble skilt fra sine biologiske foreldre, selv når det som kommer fram, kan være svært smertefullt?
