Kreftceller kan virke ekstremt robuste.
De vokser raskt, kommuniserer intenst og klarer ofte å tilpasse seg når kroppen eller behandlingen forsøker å stoppe dem.
Men nettopp denne enorme aktiviteten kan også være en svakhet.
Ved Radiumhospitalet forsøker professor Harald Alfred Stenmark og forskerne ved Senter for kreftcelle-reprogrammering å finne prosesser kreftcellene er så avhengige av at de kan brukes mot dem.
Og ett av sporene har ført forskerne i en overraskende retning:
Til enkelte eldre typer antihistaminer.
Nær halvparten vil få kreft i løpet av livet
Da Kristopher Schau besøkte laboratoriet på Radiumhospitalet, stilte han et spørsmål mange helst ikke vil tenke på.
Hvor mange av oss kan forvente å få kreft i løpet av livet?
Stenmarks svar var direkte.
– Det er jo nærmere 50 prosent faktisk, sånn som det er blitt nå.
En viktig forklaring er at vi lever lenger.
Jo eldre befolkningen blir, desto flere får også sykdommer som kreft.
– Kreft er ikke lenger et mysterium
Selv om tallet er alvorlig, mener Stenmark at selve sykdomsmekanismene ikke lenger er den store ukjente gåten de en gang var.
– Det er jo ikke et mysterium. Vi vet jo veldig mye om kreftsykdommen.
Utfordringen ligger et annet sted.
– Det som kanskje er et mysterium, er hvordan vi skal behandle det i en del tilfeller.
For enkelte kreftformer og pasienter finnes allerede svært effektive behandlinger.
I andre tilfeller er sykdommen fortsatt langt vanskeligere å kontrollere.
Kreft er mange forskjellige sykdommer
Kreft er heller ikke én enkelt sykdom.
Begrepet dekker en stor gruppe sykdommer der celler begynner å vokse og dele seg på en ukontrollert måte.
Noen kreftceller kan etter hvert spre seg til andre deler av kroppen.
Derfor finnes det heller ingen enkelt behandling som fungerer mot all kreft.
Forskerne må lete etter biologiske mekanismer som enkelte kreftceller er spesielt avhengige av.
Jakten på kreftens «akilleshæler»
Det er akkurat dette CanCell-forskerne arbeider med.
Målet er å finne kreftcellenes akilleshæler.
De ser blant annet på hvordan kreftceller kommuniserer, hvordan de bruker energi og hvordan de håndterer avfallsstoffer.
Stenmark beskriver kreftcellene som langt mer aktive enn vanlige celler.
Kreftceller «snakker» mye
– Kreftceller snakker til hverandre, de snakker også til miljøet rundt seg, forklarer han.
Cellene sender store mengder signaler.
Signalene kan bidra til at både kreftcellene selv og cellene rundt dem oppfører seg på måter som støtter videre vekst.
Dette er en energikrevende livsstil.
Kreftceller bruker mye energi
– Kreftceller har en høyere energiomsetning enn vanlige celler.
Det er her forskerne ser en mulig åpning.
En celle som er ekstremt aktiv, kan også bli svært avhengig av at bestemte systemer fungerer hele tiden.
Hvis man klarer å forstyrre disse systemene på riktig måte, kan kreftcellens styrke bli til en svakhet.
Kan kreftceller «sultes»?
Kristopher Schau spør om denne energiavhengigheten i praksis kan brukes til å sulte ut kreftcellene.
Stenmark åpner for tanken.
– Ja, om vi finner en riktig metode å sulte dem på, så kan det være en måte.
Men forskningen handler ikke om å sulte en pasient eller endre kosthold.
Det dreier seg om å ramme biologiske prosesser inne i kreftcellene.
Cellens egen resirkuleringsstasjon
Et viktig spor fører til lysosomet.
Dette er en struktur inne i cellene som fungerer som en slags nedbrytnings- og resirkuleringsstasjon.
Stenmark bruker en enkel sammenligning:
– Det er liksom søppelkverna i cellene.
Lysosomet bryter blant annet ned proteiner og fett slik at bestanddelene kan brukes på nytt.
Kreftcellene er ekstra avhengige av systemet
Fordi kreftcellene er så aktive, produserer de også store mengder biologisk materiale som må håndteres.
Dermed blir et velfungerende resirkuleringssystem særlig viktig.
Hvis lysosomet slutter å fungere, kan det skape alvorlige problemer for cellen.
Forskerne har funnet at membranen rundt lysosomet kan være et interessant angrepspunkt.
Når membranen ryker
Lysosomet er omgitt av en membran.
Denne holder nedbrytende stoffer på riktig sted inne i cellen.
Hvis membranen skades alvorlig, kan innholdet lekke ut.
– Hvis det går hull på den membranen, så dør kreftcellene, forklarer Stenmark.
Forskerne undersøker derfor om det er mulig å gjøre nettopp denne strukturen ustabil på en kontrollert måte.
Her dukket allergimedisiner opp
Det overraskende er at enkelte eldre antihistaminer ser ut til å påvirke lysosommembranen.
Antihistaminer er legemidler som vanligvis forbindes med allergibehandling.
Men noen av disse stoffene kan, ved tilstrekkelig høy konsentrasjon, gjøre lysosommembranen mindre stabil.
– Det er en gruppe av antihistamin, altså en antiallergipille, som faktisk gjør lysosom-membranen mindre stabil hvis man bruker dem i høy nok konsentrasjon, sier Stenmark.
Kreftcellene skal være langt mer følsomme
Det som gjør funnet interessant, er at kreftcellene i forskernes modeller ser ut til å være betydelig mer sårbare for denne mekanismen enn vanlige celler.
Stenmark beskriver forskjellen som omtrent ti ganger.
Det gir håp om at det en dag kan være mulig å ramme kreftceller hardere enn friske celler.
Men dette er fortsatt forskning.
Det betyr ikke at vanlige allergitabletter i dag kan brukes som kreftbehandling.
Gamle legemidler kan få nye bruksområder
Det finnes en egen forskningsstrategi der medisiner utviklet for én sykdom undersøkes for helt andre bruksområder.
Fordelen er at man allerede vet mye om enkelte av stoffenes egenskaper og sikkerhet.
Men dosering, effekt mot kreft, bivirkninger og hvilke pasienter som eventuelt kan ha nytte av dem må fortsatt dokumenteres grundig før en eventuell behandling kan tas i bruk.
Ikke en oppfordring til selvbehandling
Funnene fra laboratoriet er derfor ikke en grunn til å begynne å bruke antihistaminer mot kreft på egen hånd.
Stenmarks poeng er at enkelte stoffer kan gi forskerne nye ideer om hvordan lysosomet kan angripes.
Veien fra laboratoriefunn til godkjent behandling kan være lang.
60.000 små forskningshjelpere
I laboratoriet bruker forskerne også et langt mindre avansert dyr enn mennesker.
Bananfluer.
Mange bananfluer.
Da Schau får høre antallet, reagerer han.
– Seksti tusen? Det må jo være et marerittrom å være i.
Stenmark svarer tørt:
– Hvis du har fluefobi, så er det nok det.
Fluene bestilles i posten
Bananfluene er ikke tilfeldige fluer fanget på laboratoriekjøkkenet.
Forskerne kan bestille spesifikke genetiske varianter fra egne samlinger.
– Det er en slags offentlig bank for bananfluer hvor vi kan bestille akkurat den vi vil ha.
Og leveransen er ganske ordinær.
– Vanligvis blir det sendt med FedEx.
Hvorfor bananfluer?
Det kan virke merkelig å studere menneskelig sykdom i et insekt.
Men genetisk er forbindelsen større enn mange tror.
Ifølge Stenmark deler mennesker og bananfluer omtrent to tredjedeler av sykdomsgenene.
Derfor kan fluene brukes til å studere hvordan bestemte gener og cellesystemer fungerer.
– Så dem skal vi ikke kimse av, selv om de kan være irriterende i fruktdisken.
Fra grunnforskning til mulig behandling
Arbeidet ved CanCell handler først og fremst om å forstå hva kreftceller er ekstra avhengige av.
Forskerne ser etter forskjeller mellom kreftceller og friske celler.
Jo større forskjellen er, desto større kan muligheten være for å utvikle behandling som rammer svulsten mer målrettet.
Lysosomet er ett av flere spor.
Vil utnytte kreftens egen styrke
Kreftceller vokser raskt fordi de er biologisk svært aktive.
Men den aktiviteten krever energi, kommunikasjon og effektiv opprydding.
Dermed kan de også bli avhengige av systemer som vanlige celler ikke trenger like intenst.
Det er dette paradokset forskerne håper å utnytte.
Kreftens styrke kan samtidig være dens svakhet.
Målet er nye behandlingsmuligheter
CanCell er et Senter for fremragende forskning med hovedaktivitet ved Institutt for kreftforskning på Radiumhospitalet.
Harald Stenmark leder senteret.
Forskerne studerer blant annet cellekommunikasjon, energiomsetning og lysosomer.
På lengre sikt er håpet at kunnskapen kan brukes til å utvikle nye måter å stoppe, svekke eller omprogrammere kreftceller på.
Kreftgåten har endret seg
Stenmarks perspektiv er tydelig.
Forskerne forstår mye mer av kreftens biologi enn tidligere.
Spørsmålet er ikke lenger bare hva kreft er.
Det store spørsmålet er hvordan kunnskapen kan omsettes til bedre behandling for pasienter som fortsatt ikke har gode nok alternativer.
Og kanskje ligger noen av svarene nettopp i de systemene kreftcellene er aller mest avhengige av.
