Alle i landsbyen var sikre på at bonden Nadja hadde mistet forstanden litt etter ektemannens død.
Folk syntes synd på henne. Nesten femti år hadde hun levd med mannen sin under samme tak. De var alltid sammen. De handlet sammen, satt side om side på benken foran huset, og jobbet til og med ved siden av hverandre i hagen.
Så døde han.
Sønnen deres hadde dødd for mange år siden. Barnebarna bodde i byen og kom stadig sjeldnere på besøk. Dermed ble bonden Nadja, etter lang tid, for første gang helt alene.
En dag la naboene merke til et merkelig syn.
Bonden Nadja kom ut på gårdsplassen med en spade og begynte å grave midt på eiendommen.
I starten la ingen særlig merke til det.
«Hun skal vel plante poteter», sa naboene.
MEN DAG FOR DAG BLE HULLET STØRRE.
Først var det lite. Så ble det dypere. Til slutt så dypt at man kunne stå nede i det.
Bonden Nadja var nå nesten åtti år gammel. Med årene hadde hun blitt svakere, så hun arbeidet flere dager på rad med det enorme hullet.
Noen ganger våknet naboene om natten av en merkelig lyd. Det var spaden som igjen og igjen traff den fuktige jorden.
En dag klarte en nabo ikke lenger å tie og ropte over gjerdet:
«Bonden Nadja, hvorfor graver du et så stort hull?»
Kvinnen tørket pannen med hånden og svarte rolig:
«Mannen min sa før han døde at jeg skulle grave akkurat midt på gårdsplassen. Så jeg graver.»
NABOEN RYNKET PANNEN.
«Men hvorfor?»
Bonden Nadja trakk på skuldrene.
«Hvis Gud vil, får jeg vite det.»
Etter denne samtalen var folk helt overbevist om at den gamle kvinnen hadde mistet forstanden. Noen naboer ringte til og med politiet.
Politiet kom samme dag. Og nettopp den dagen støtte bonden Nadja endelig på det hun hadde lett etter så lenge.
Spaden traff plutselig noe hardt. En dump, hul lyd av tre lød.
Jorden ble raskt fjernet, og under kom lokket til en stor, gammel kiste til syne, som lignet en liten kistekiste.
POLITIFOLKENE SÅ PÅ HVERANDRE. NABOENE SAMLET SEG RUNDT HULLET. DA LOKKET ENDELIG BLE ÅPNET, STIVNET ALLE AV SKREKK. 🤔😱
Inni lå menneskelige levninger. På brystet lå et gammelt medaljonganheng som bonden Nadja straks kjente igjen. Det var hennes yngste sønn.
Gutten som hele landsbyen i mange år hadde trodd var savnet. For lenge siden hadde tenåringen angivelig druknet i en elv. Bare faren visste sannheten.
Han hadde vært redd for å fortelle det til sin kone. I stedet fortalte han alle at han hadde jaget sønnen ut av huset og forbudt ham å komme tilbake.
Kvinnen gråt i årevis, i håp om at sønnen en dag likevel skulle vende tilbake. Først rett før sin død innrømmet mannen endelig sannheten.
Han sa bare én setning:
«Grav midt på gårdsplassen. Der ligger sønnen vår. La ham i det minste få en verdig begravelse.»
Og nå, etter alle disse årene, hadde bonden Nadja endelig funnet det hun hadde lett etter.
