Kaveh Rashidi har bestemt seg for å slutte som fastlege og gå videre til arbeid med forebygging.
For lege og psykiater Amir David Arden vekket nyheten sterke tanker.
Han har selv sittet i den samme fastlegehjemmelen i 15 år og kjenner på stadig større press i arbeidshverdagen. Likevel har han kommet fram til motsatt konklusjon:
Han blir.
Men han vil ikke lenger nøye seg med å holde hodet nede og gjøre jobben i stillhet.
Forstår hvorfor Rashidi slutter
Arden beskriver Kaveh Rashidi som en av de tydeligste fastlegestemmene i norsk offentlighet gjennom mange år.
Da han fikk vite at Rashidi skulle slutte, ble han sittende og tenke over sin egen situasjon.
Han sier han forstår valget godt.
Etter 15 år i samme praksis merker han hvordan arbeidshverdagen gradvis er blitt tyngre.
Pasientlistene er krevende, dagene tettere og tiden til hver enkelt pasient stadig mer presset.
Samtidig opplever han at større deler av arbeidet skal registreres, dokumenteres og måles.
De siste månedene har han derfor oftere enn tidligere spurt seg selv hvor lenge det er mulig å fortsette.
Tok steget ut foran Stortinget
For bare noen dager siden gjorde Arden noe han aldri hadde gjort tidligere.
Han stilte seg utenfor Stortinget sammen med andre fastleger og holdt appell.
Til vanlig har han behandlet pasienter, undervist leger, jobbet innen psykiatri og skrevet om helsevesenet.
Etterpå har han gått tilbake til kontoret.
Nå mener han den tiden er over.
Han ønsker å bruke stemmen sin tydeligere.
For dersom fastlegene som kjenner systemet fra innsiden ikke sier fra, spør han hvem som da skal gjøre det.
Rashidi vil komme inn før sykdommen tar over
Rashidi har forklart at han ønsker å arbeide mer med forebygging.
Tanken er å komme tidligere inn, før sykdom eller problemer har fått utvikle seg for langt.
Han har beskrevet helsevesenet som et system der mye handler om brannslukking, når man samtidig burde bruke langt mer tid på brannvern.
Arden kjenner seg igjen i den beskrivelsen.
Men han mener også at svært mye forebyggende arbeid allerede skjer på fastlegekontoret hver eneste dag.
De små tegnene som bare blir synlige over tid
Han beskriver hvordan forebygging ofte begynner i helt vanlige konsultasjoner.
Det kan være en kvinne med blodtrykk som langsomt har begynt å stige.
En mann som etter flere samtaler innrømmer at alkoholen har tatt større plass enn han ønsker.
En ungdom som kommer med vondt i magen, før det gradvis blir tydelig at skolelivet holder på å rakne.
Eller en småbarnsfar som bestiller time på grunn av ryggen, men etter en stund forteller at han egentlig ikke orker så mye lenger.
Slike ting blir ofte oppdaget fordi pasienten kommer tilbake til den samme legen.
Legen husker historien.
Tilliten er allerede der.
Og noen ganger er det bare fem ekstra minutter som skal til før det viktigste blir sagt.
Fem minutter kan bety mer enn det høres ut som
Fra 1. juli ble tidstaksten endret.
De første fem minuttene etter en ordinær konsultasjon på 20 minutter ble betydelig dårligere honorert enn tidligere.
Arden mener dette skaper et tydelig press i retning av kortere konsultasjoner.
Utenfra kan diskusjonen om fem minutter høres ubetydelig ut.
På et fastlegekontor kan akkurat disse minuttene være avgjørende.
Det kan være da pasienten som egentlig kom på grunn av ryggen, endelig sier hvordan livet faktisk har blitt.
Reagerer også på betaling knyttet til sykmelding
Samtidig ble deler av honoreringen ved sykmeldingsarbeid endret.
Ved full sykmelding er honoraret fem kroner.
Ved gradert eller avventende sykmelding er det 25 kroner.
En egen samtale om arbeid og jobbmestring som ikke ender med sykmelding, honoreres med 50 kroner.
Arden understreker at summene i seg selv er små.
For ham handler innvendingen om prinsippet.
Han tror ikke norske leger endrer vurderingen sin for en femtilapp.
Men pasienten skal heller ikke måtte lure på om legens økonomi kan ha påvirket beslutningen.
For ham er det problematisk allerede dersom den tvilen får mulighet til å oppstå.
Mener forholdet mellom lege og pasient må beskyttes
Fastlegeordningen bygger i stor grad på tillit.
Pasienten skal vite at legen gjør en medisinsk vurdering basert på hva som er riktig, ikke hva som gir høyest honorar.
Arden mener derfor endringer som kan skape spørsmål rundt dette forholdet må behandles svært forsiktig.
Han etterlyser mer kunnskap om hva slike ordninger faktisk gjør med konsultasjonene, legene og pasientenes tillit.
Trekker fram betydningen av å ha samme lege lenge
Arden viser også til forskning på kontinuitet i fastlegeordningen.
Hogne Sandvik og medarbeidere analyserte registerdata fra mer enn 4,5 millioner nordmenn.
Resultatene viste en sammenheng mellom lengre tid hos samme fastlege og mindre bruk av legevakt, færre akuttinnleggelser og lavere dødelighet.
Sammenhengen var sterkest blant dem som hadde hatt samme lege i mer enn 15 år.
For Arden illustrerer dette hvor verdifullt noe så lite dramatisk som kontinuitet faktisk kan være.
Har sett det samme i psykiatrien
Erfaringen hans kommer ikke bare fra allmennmedisin.
Arden er også spesialist i psykiatri.
Der har han sett hvor vanskelig problemer kan bli dersom de får utvikle seg over lang tid uten at noen klarer å samle hele historien.
En enkelt konsultasjon gir ofte bare et øyeblikksbilde.
Når en lege eller behandler kjenner pasienten over tid, blir det lettere å se endringer og sammenhenger.
Det kan være nettopp kunnskapen om hele livssituasjonen som gjør det mulig å forstå hva som faktisk har skjedd.
Over 2000 fastleger har signert
Motstanden mot endringene er ikke begrenset til Arden.
Mer enn 2000 fastleger har skrevet under på et opprop.
De ber blant annet om at endringen i tidstaksten settes på pause.
De ønsker heller ikke en modell der honoraret varierer avhengig av resultatet av sykmeldingsvurderingen.
Før det innføres flere endringer, mener de konsekvensene må undersøkes ordentlig.
Vil ha en ordning leger klarer å bli i
For Arden koker mye ned til ett grunnleggende spørsmål:
Er fastlegeordningen laget slik at leger faktisk orker å stå i jobben over mange år?
Det er denne kontinuiteten han mener må beskyttes.
Fastlegen som blir værende, kan lære pasientens historie.
Han eller hun kjenner familien.
Merker når noe ikke stemmer.
Og kan stille spørsmålet som blir avgjørende:
«Du pleier ikke å være slik. Hva har skjedd?»
Jo tyngre det blir, desto mer bestemt blir han
Arden legger ikke skjul på at presset i jobben har blitt større.
Likevel har det ikke fått ham til å bestemme seg for å slutte.
Tvert imot.
Han kjenner at behovet for å stå i fastlegejobben har fått en sterkere mening.
Samtidig mener han tiden er kommet for å være mer tydelig i offentligheten.
Rashidi har brukt stemmen sin gjennom mange år.
Nå går han videre.
Arden velger en annen vei.
Han blir.
