Ett år og tre måneder etter at sønnen Scott Engh døde, forteller moren Cecilie Engh om dagen som forandret livet hennes for alltid.
TikTok-profilen og treningsinfluenceren var bare 22 år gammel da han omkom i en fallulykke under en fjelltur ved Gaustatoppen 2. juli 2025.
I dag besøker Cecilie sønnens grav flere ganger i uken.
– Jeg skulle jo ikke vært her, egentlig, sier hun ved graven.
Gruet seg lenge til å fortelle
For Cecilie har det vært vanskelig å sette ord på sorgen offentlig.
Hun forteller at hun lenge hadde gruet seg til intervjuet.
– Det er vanskelig å utlevere sine innerste følelser. Sorgen og smerten som skjærer i hjertet.
Hun beskriver tapet som om noe fysisk er revet bort fra henne.
– Jeg føler det er tatt en jafs av hjertet mitt. Det er det verste som kan skje, å miste barnet sitt. Så brutalt han ble revet bort fra meg.
Rundt halsen bærer hun fortsatt et smykke med bokstaven S.
Det har hun hatt på seg siden Scott døde, og hun tar det aldri av.
Hadde funnet retningen i livet
Cecilie forteller om en sønn som det siste leveåret hadde funnet en hverdag han trivdes med.
Scott bodde i Dubai sammen med kjæresten.
Der drev de et selskap som tilbød nettbasert coaching innen trening og kosthold.
Samtidig vokste han raskt i sosiale medier, blant annet med rundt 18.000 følgere på TikTok.
Sommeren 2025 skulle han hjem til Norge på ferie.
Ti dager skulle tilbringes hjemme hos moren.
Før reisen hadde han sendt henne en melding:
– En uke til vi sees. Gleder meg veldig. Love you.
Den siste buketten står fortsatt hjemme
I Cecilies hjem finnes minnene overalt.
Familiebilder fyller stuen og kjøkkenet, med bilder av Scott og søsknene hans fra ferier, fjellturer, idrett og hverdagsliv.
På kjøkkenbenken står også en liten vase.
Der ligger fortsatt en brun stilk fra den siste liljebuketten Scott ga moren før han dro på fjelltur med vennene sine.
Det ble siste gang Cecilie så sønnen i live.
– De var så yre av glede. De var så lykkelige og hoiet og lo før de skulle dra.
Beskriver ham som en som gikk «all in»
Scott var aktiv fra han var liten.
Han spilte fotball for Stabæk gjennom ungdomsårene, og familien brukte mye tid på ski, løping, fjellturer og andre aktiviteter.
– Alt han bestemte seg for, det klarte han, sier Cecilie.
I 2022 gjennomførte han Ironman samme år som han bestemte seg for å satse på det.
Fotballen hadde vært den første store lidenskapen.
Senere kom vektløfting og en kort periode med boksing.
Han hadde også tidligere forsøkt å flytte til Dubai for å satse profesjonelt, før han en periode vendte hjem igjen.
Telefonen hun aldri glemmer
juli 2025 var Cecilie på Sandvika Storsenter sammen med en venninne.
Mens hun sto i en klesbutikk, ringte et ukjent nummer.
Først trodde hun samtalen kunne handle om bilen Scott hadde lånt.
Så fikk hun beskjeden hun aldri skulle glemme.
– «Scott er død», husker hun at politiet sa.
Cecilie falt sammen på gulvet.
Venninnen kom løpende og holdt rundt henne.
Resten av øyeblikkene er fragmenterte.
Scott hadde omkommet i en fallulykke under fjellturen med vennene sine.
Måtte selv opp på fjellet
Før begravelsen kjente Cecilie at hun måtte besøke stedet der ulykken hadde skjedd.
Hun dro sammen med datteren og en av Scotts venner.
For en kvinne som hele livet hadde vært vant til å løpe lange distanser, reagerte kroppen på en måte hun ikke kjente igjen.
– Hodet ville gå, men bena sviktet.
Hun beskriver området som svært bratt.
Da hun så stedet, ble besøket brutal, men viktig.
– Det var helt grusomt. Men hjertet og hodet mitt måtte bare.
Hun forteller at hun hadde behov for å forstå hva som hadde skjedd og få visshet om at sønnen døde momentant.
Skjermet seg fra omverdenen
Etter dødsfallet kom det mange medieoppslag.
Også i sosiale medier ble det skrevet mye om Scott.
Cecilie valgte å trekke seg unna.
– Jeg skjermet meg helt.
Først etter sønnens død forsto hun fullt ut hvor mange unge mennesker som hadde fulgt ham og satt pris på ham.
Samtidig ble oppmerksomheten vanskelig å håndtere.
I flere måneder dro hun fra Bekkestua inn til Oslo bare for å handle mat fordi hun ikke orket tanken på å møte bekjente.
– Høsten blir bekmørk
Det første halvåret etter ulykken beskriver Cecilie som svært tungt.
– Jeg klarte ikke å være sammen med mange mennesker om gangen.
Hun prøvde likevel å finne en vei videre.
– Jeg hadde det ikke bra. Men jeg prøvde å psyke meg opp. Tenke at jeg må videre.
Et viktig holdepunkt var tanken på hva Scott selv ville ønsket.
– Scott hadde villet at jeg skulle leve videre, positiv som jeg alltid har vært.
Så kom en ny beskjed
Bare måneder etter at hun mistet sønnen, ble Cecilie rammet av enda en alvorlig belastning.
Hun fikk påvist aggressiv lymfekreft.
Hun hadde lenge vært usikker på om hun ønsket å fortelle offentlig om sykdommen.
Til slutt bestemte hun seg for å dele den.
– Alt svartnet for meg av en slik ekstrem og umenneskelig overbelastning.
Hun beskriver også frykten hun har kjent under behandlingen.
– Har kjent på frykt for å dø under behandling eller bli psykisk knekt.
Kreftbehandlingen ble brutal
Cecilie beskriver omfattende bivirkninger av behandlingen.
Hun forteller om sterk fysisk smerte, kvalme, sår, hevelser, magesmerter, vekttap og søvnproblemer.
Samtidig ble savnet etter Scott enda sterkere.
Men hun har bestemt seg for å kjempe.
For de to gjenlevende barna sine.
For barnebarnet.
Og for vennene rundt henne.
– Du vet aldri hvor STERK du er før det å være sterk er det eneste valget du har.
Husker sønnens ord
Scott og moren sto hverandre svært nær.
Cecilie forteller at de var så like at de ofte kunne forstå hverandre uten å bruke mange ord.
Hun bærer spesielt med seg én ting sønnen en gang sa:
– Mamma, jeg skal bli som deg.
Cecilie har selv drevet eiendomsmeglerfirma og vært svært aktiv fysisk.
I hjemmet står fortsatt vektene hun kjøpte etter at Scott oppfordret henne til å legge styrketrening til den øvrige treningen.
Håper fortsatt å se ham på verandaen
Minnene finnes også i de små detaljene.
Fra verandaen kunne Cecilie se Scott trene med vekter om morgenen mens han hørte på musikk.
Noen ganger våkner hun fortsatt med håpet om at han skal stå der.
Hun snakker med stolthet om hvordan sønnen levde helt til det siste.
Nå ønsker hun å gjøre det samme selv.
Besøker graven flere ganger i uken
Venner og trening har blitt viktige kilder til energi.
Det samme har besøkene ved graven.
– Jeg kommer også videre med å besøke ham mye.
Fire til fem ganger i uken drar hun dit.
Hunden Dior er som regel med.
Håper på gode nyheter i desember
Cecilie håper å kunne bli friskmeldt fra kreften i desember.
Blikket hennes er allerede rettet mot 2027.
Hun ser for seg å gå inn i det nye året sammen med gode venner og forsøke å finne tilbake til den delen av seg selv som sorgen og sykdommen har satt på prøve.
– Når rakettene smeller inn 2027 og jeg skåler champis med gode venner skal jeg igjen bli den beste versjonen av meg selv.
Og også her vender tankene tilbake til sønnen.
– Det vet jeg med hånden på hjertet ville vært Scott sitt høyeste ønske.
Etter å ha mistet sønnen og deretter fått en alvorlig kreftdiagnose, forsøker Cecilie Engh nå å holde fast i minnene, menneskene rundt seg og håpet om å bli frisk.
Sorgen er fortsatt med henne hver eneste dag.
Men det samme er ønsket om å leve videre slik hun tror Scott ville ønsket.
