Henrik Ingebrigtsen, 35, har brukt store deler av livet på løping, treningsleirer og mesterskap. Nå begynner friidrettsprofilen å se for seg en framtid der ambisjonene ikke lenger styrer hverdagen.
Selv om han fortsatt ønsker å satse, innrømmer han at tanken på å legge opp også kan føles befriende.
– Jeg tror jeg kommer til å bli lettet den dagen jeg bestemmer meg for å legge opp.
Har knapt hatt vanlig ferie
Ingebrigtsen har reist verden rundt i en årrekke, men turene har nesten alltid vært knyttet til idretten.
– Det er mange år siden jeg var på en ferie uten å trene to økter om dagen. Og da blir det egentlig ikke ferie. Det er bare trening et annet sted.
Han tror sist han hadde det han kaller en ordentlig «ferieferie», var da han var 13 år gammel.
Nå skal han delta i «71 grader nord – Norges tøffeste kjendis», og den turen ser han nesten på som en slags ferie.
Vet at karrieren nærmer seg slutten
Selv om konkurranseinstinktet fortsatt er sterkt, er Henrik realistisk på at toppidrettskarrieren ikke varer evig.
– Jeg har jo ikke mange sesonger igjen i meg. Jeg begynner å bli voksen.
Han beskriver det som starten på en omstilling, selv om han ikke er klar for å gi seg ennå.
– Jeg nærmer meg jo på en måte en eller annen omstilling, men ikke helt ennå.
Han har allerede mange tanker om hva han ønsker å bruke tiden på når løpingen ikke lenger står øverst.
– Jeg har masse andre ting jeg vil bruke tiden min på i fremtiden. Jeg gleder meg til alle de kjekke tingene jeg skal gjøre, men foreløpig er det mer fristende å satse på løpingen.
Ambisjonen kan føles som en byrde
Henrik forklarer at toppidrett handler om mer enn selve treningen.
Ambisjonen følger med overalt.
– Fra å være aktiv idrettsutøver som jakter, som har med seg ambisjonen og nesten har det som en forbannelse …
Når den dagen kommer at han legger opp, tror han derfor at forholdet til løpingen vil forandre seg fullstendig.
– Når du kan gi slipp på den, og du legger opp, kan du fortsatt springe masse. Men når ambisjonen på en måte forsvinner, tror jeg livet mitt kommer til å se helt annerledes ut.
Familien venter hjemme
Hjemme i Stavanger har Henrik kona Liva og døtrene Olivia, 9, og Charlotte, 7.
Familien er blitt vant til at han må reise bort i forbindelse med trening og konkurranser.
– De vil helst at jeg skal være hjemme, men de er vant med at jeg må være borte i perioder.
Denne gangen oppleves fraværet likevel litt annerledes.
Kjenner på dårlig samvittighet
Når han reiser på treningsleir, er turen direkte knyttet til karrieren. «71 grader nord» føles mindre nødvendig.
– Jeg er litt redd for at det vil oppleves litt meningsløst å være borte i denne sammenhengen.
Han kjenner derfor på at tiden borte fra familien kan bli vanskeligere å forsvare for seg selv.
– For jeg kjenner at jeg på en måte har litt unødvendig mye fravær fra familien.
Setter pris på hverdagen hjemme
Samtidig mener Henrik at toppidrettslivet også gir ham mye tid med barna når han først er hjemme.
Han er ofte til stede både før de drar på skolen og når de kommer tilbake.
– Når andre kommer hjem klokka fire og kanskje skal videre på noe annet, så er jeg hjemme før barna drar på skolen og når de kommer hjem.
Han får dermed vært med på middag, lekser og flere av de små tingene i hverdagen.
– Jeg har det veldig fint sammen med min lille familie når jeg er hjemme.
Trygg når han reiser
Henrik sier også at han føler seg trygg på at familien har det godt når han er borte.
– Jeg vet at jeg kan dra på tur uten å bekymre meg. Jeg vet at Liva og ungene har det fint når jeg er borte.
Den tryggheten gjør det lettere å fortsette med et liv som fortsatt innebærer mye reising.
Brødrene har ett klart råd
Også brødrene Jakob og Filip følger spent med på hvordan Henrik vil klare seg i «71 grader nord».
De kjenner konkurranseinstinktet hans bedre enn de fleste og har allerede sendt med ham en liten advarsel.
– De har sagt at konkurranseinstinktet kanskje må tøyles litt, sånn at jeg ikke bare tar helt av og kjører over folk bare fordi jeg vil vinne.
Henrik ler av rådet.
Foreløpig er han fortsatt langt fra ferdig med å konkurrere. Men for første gang virker livet etter løpingen ikke bare fjernt – det virker også fristende.
