Amund Vold, 28, og storebroren Eivind Vold, 32, har delt det meste gjennom livet.
Barndom, trening, studier, forretninger, konkurranser og store idrettsdrømmer har knyttet dem tett sammen.
Men med noen års mellomrom fikk de også dele en erfaring ingen søsken ønsker seg.
Begge ble rammet av kreft.
I dag står brødrene igjen med en historie om sykdom, comeback, rivalisering og en søskenrelasjon som ble forandret for alltid.
Livet har alltid handlet om aktivitet
Brødrene vokste opp på Smestad sammen med eldstebror Lars Christian.
Fra de var små var det mye bevegelse.
De løp, konkurrerte og utfordret hverandre.
Amund forteller at han alltid forsøkte å holde følge med de eldre brødrene.
– Jeg prøvde alltid å løpe etter de to storebrødrene mine. Det ble mye krangling, spesielt mellom meg og Eivind.
Han legger humoristisk til:
– Jeg fikk en del juling i oppveksten, kan du si.
Eivind innrømmer at lillebroren måtte tåle sitt.
– Lillebror fikk gjennomgå. Jeg var jo større enn ham da.
Men maktbalansen varte ikke evig.
– Så vokste Amund forbi meg og ble selv stor og sterk. Da tenkte jeg: Vi gir oss mens leken er god.
Kajakken endret forholdet
Det var idretten som etter hvert gjorde dem til et lag.
Amund fulgte etter Eivind til kajakklubben.
Storebroren var ikke spesielt begeistret i starten.
– Det var Eivinds fristed og ikke et sted han ville ha med seg lillebror, av en eller annen grunn, forteller Amund.
Så kom konkurransen som forandret alt.
Amund var 13 år og Eivind 17 da de for første gang stilte sammen i en toerkajakk, en K2.
De var outsidere mot eldre og mer etablerte padlere.
Likevel vant de.
Ble et helt annet søskenpar
Seieren ble et vendepunkt.
– Det var nok den første gangen vi virkelig følte på mestring sammen.
Eivind beskriver hvordan konkurranseinstinktet forente dem.
– Da var vi skikkelig på lag og ivrige på å slå alle de andre.
Etter dette endret også forholdet mellom dem seg.
– Vennskapet og søskenforholdet tok en ny form etter det.
De begynte å gjøre nesten alt sammen.
Begge studerte industriell økonomi og ble sivilingeniører. De drev forretninger sammen og trente side om side hver eneste dag.
Sto foran det store gjennombruddet
I 2019 følte de at noe stort var på gang.
Amund ble regnet som et betydelig padletalent, og brødrene hadde VM-gull som mål.
Men bare uker før mesterskapet begynte Amunds kropp å sende signaler.
Han følte seg slapp og manglet overskudd.
I starten virket det ikke dramatisk.
En blodprøve forandret alt.
– Du må forberede deg på at Amund ikke skal til VM
Amund ble sendt til Rikshospitalet.
Eivind hadde kjørt ham dit, men forsto ikke hvor alvorlig situasjonen kunne være før han fikk en beskjed fra legen ved Olympiatoppen.
– Du må forberede deg på at Amund ikke skal til VM.
Eivind fikk sjokk.
Mens lillebroren var inne på sykehuset, satt han i bilen og søkte etter informasjon.
For Amund kom ordene fra legene brutalt.
I verste fall kunne det være blodkreft.
Diagnosen ble bekreftet
En benmargsprøve ga svaret:
Akutt lymfatisk leukemi.
Amund slet med å forstå hvordan dette kunne skje.
– Jeg hadde levd sunt og aktivt hele livet.
Han forteller at han tidligere hadde sett på kreft som noe som først og fremst rammet langt eldre mennesker.
Resultatet fra benmargsprøven viste hvor alvorlig sykdommen var.
– Benmargsprøven besto av 99 prosent kreftceller.
Alt forandret seg på et øyeblikk
VM-planene forsvant umiddelbart.
Amund beskriver at også opplevelsen av kroppen endret seg nesten med én gang.
– Jeg gikk fra å fungere helt normalt i hverdagen, til at jeg følte meg dødssyk.
Han beskriver følelsen som om hele kroppen var «råtten».
Behandlingen måtte starte raskt fordi sykdommen var aggressiv.
Standardbehandlingen innebar to og et halvt år med cellegift.
Fra å være toppidrettsutøver ble Amund plutselig pasient.
– Som frisk har du tusenvis av ønsker. Når du er syk, har du bare ett.
Studerte fra sykesengen
Likevel nektet Amund å la hele livet stoppe opp.
Han begynte å ta fag på sivilingeniørstudiet mens han var under behandling.
Eivind beskriver lillebrorens versjon av «noen fag» som en kraftig underdrivelse.
Mens Amund fikk cellegift, lå på isolat, fikk morfin og var svært dårlig, meldte han seg opp til 150 prosent av normal studieprogresjon.
Han tok eksamener på sykehuset.
Resultatet var bare A-er.
Cellegiften var ikke nok
Amund tålte behandlingen relativt bra.
Problemet var at cellegiften ikke virket godt nok.
Legene fryktet at risikoen for tilbakefall var for høy.
Dermed kom enda en tung beskjed.
Han måtte gjennom en benmargstransplantasjon.
Behandlingen innebærer blant annet svært kraftig cellegift, helkroppsbestråling, utsletting av egen benmarg og en kraftig nedbygging av immunforsvaret.
– Jeg gikk fra å tenke at jeg kom til å bli frisk og overleve dette, til å åpne for at det kanskje ikke ville skje.
Han beskriver transplantasjonen som siste mulighet.
– Mitt siste håp.
Eldstebroren ble redningen
For en benmargstransplantasjon trengtes en egnet donor.
Søsken har 25 prosent sjanse for å være en match.
Begge brødrene testet seg.
Det var eldstebror Lars Christian som passet.
Amund beskriver i dag konsekvensen med et sterkt bilde:
– Jeg har ikke mitt eget DNA i blodet lenger. Det er eldstebrors.
Og når han konkurrerer, tenker han ofte på det.
– Når jeg i dag står på pallen etter et løp, tenker jeg at jeg har med meg min eldstebror. For det er hans blod som renner gjennom mine årer.
Den dyreste julegaven
Transplantasjonen ble gjennomført rett før julen 2019.
Amund tilbrakte julen på isolat.
Immunforsvaret var så svekket at selv hans egne bakterier kunne være farlige.
I dag klarer brødrene å bruke humor når de snakker om det.
Eivind omtaler transplantasjonen som en ekstremt kostbar julegave.
– En slik transplantasjon koster mangfoldige millioner kroner, så vi pleier å si at det er den dyreste julegaven han noen gang kommer til å få.
Tilbake i kajakken
Et halvt år senere satt Amund igjen i kajakken.
Perspektivet på trening var blitt fullstendig forandret.
– Å kunne trene var ikke lenger en selvfølge for meg.
Kroppen var langt unna nivået den hadde hatt før sykdommen.
Likevel opplevde han at den husket.
Da resultatene etter hvert begynte å komme tilbake, føltes det som en personlig seier.
– Da jeg begynte å vinne igjen, var det litt som å ta tilbake de drømmene kreften stjal fra meg.
Eivind ga aldri opp håpet
Gjennom behandlingen hadde Eivind vært en viktig støtte.
Amund husker særlig én beskjed.
– Du kommer tilbake, vi skal sitte i den båten sammen.
Troen fra storebroren betydde mye.
For Eivind ble nettopp tanken på et felles comeback noe som holdt motivasjonen oppe.
– Da Amund var syk, var drømmen om at vi skulle konkurrere sammen igjen det som holdt driven i meg.
Tok VM-bronse sammen
Brødrene mente selv at de kunne ha kjempet om VM-gull året Amund ble syk.
Følelsen av at sykdommen hadde tatt fra dem noe viktig ble en sterk motivasjon.
I 2022 fikk de en stor belønning.
Sammen tok de VM-bronse i K2 maraton.
Enda sterkere ble kanskje øyeblikket da de tok Norges første verdenscupseier siden Eirik Verås Larsen i 2009.
De ønsket å krysse målstreken hånd i hånd.
Arrangøren registrerte dem likevel separat på tusendeler.
Amund fikk førsteplassen.
Eivind ble nummer to.
Rivaler og lagkamerater
Historien oppsummerer forholdet mellom dem godt.
De er rivaler.
Men de er også hverandres viktigste lagkamerater.
– Amund har vært min største konkurrent i alle år, sier Eivind.
Samtidig legger han til:
– Men samtidig ønsker jeg at han vinner over meg, mer enn at noen andre gjør det.
Så ble Eivind syk
Familien kunne kanskje ha trodd at de hadde fått sin del av motgang.
Våren 2024 sto Eivind på treningssenteret og så på en kul på høyre lår.
Den hadde vært der lenge, kanskje ett eller to år.
Han hadde forklart det med muskulaturen.
Selv da daværende kjæreste kommenterte kulen, avviste han bekymringen.
Så kom tanken plutselig:
– Det er jo kreft, det her.
Ny kreftdiagnose i familien
MR og biopsi ga svaret.
Eivind hadde bløtvevssarkom.
Han ble operert på sin egen 31-årsdag.
I starten trodde han at han hadde sluppet relativt billig unna sammenlignet med det Amund hadde vært gjennom.
En måned senere var han tilbake på beina.
Så ringte Radiumhospitalet mens han var i USA.
Svulsten var aggressiv.
Måtte også gjennom cellegift
Legene mente Eivind trengte cellegift.
Målet var å fjerne eventuelle kreftceller som kunne ha spredt seg i blodbanen.
– Da endret ting seg raskt, og jeg forsto alvoret.
Han begynte å tenke på om sykdommen kunne sette en stopper for livet som aktiv padler.
Før behandlingen startet, bestemte han seg for å gjøre én ting først.
Rekorden hans for å padle over Skagerrak hadde blitt slått.
Den ville han ha tilbake.
Padlet fra Danmark dagen før cellegiften
Dagen før første cellegiftkur reiste Eivind til Danmark.
Så padlet han hjem igjen.
– Dagen før jeg skulle begynne på cellegiftkuren, dro jeg over til Danmark og padlet hjem igjen.
Resultatet ble ny rekord.
Rollene var plutselig snudd
Nå var Amund den friske broren.
Eivind var pasienten.
For Amund var det svært vanskelig å se storebroren bli syk.
– Jeg var nok enda mer bekymret enn Eivind.
Legene har ikke funnet noen forklaring på hvorfor begge brødrene ble rammet.
De fikk to helt forskjellige kreftformer med noen års mellomrom.
Det er ikke påvist noen arvelig sammenheng.
– Legene sier det er helt tilfeldig, rett og slett, sier Eivind.
Kontroller i ti år
Eivind fikk sin siste cellegiftkur i desember 2024.
Tre måneder senere vant han Holmenkollmarsjen.
Alle kontroller siden har vært fine.
Amund er i dag friskmeldt.
Eivind må derimot fortsette å gå til kontroller i ti år framover.
Har fått et annet syn på livet
Begge sier at sykdommene har forandret hvordan de ser på hverdagen.
– Vi setter i dag mye mer pris på både menneskene og de mulighetene vi har i livet.
De har også hatt god nytte av at eldstebror Lars Christian er utdannet psykolog.
Brødrene trekker fram fem faktorer som har vært viktige gjennom sykdomsperiodene: å knytte bånd, være aktiv, være til stede, lære nye ting og bidra til andre.
– Det rare er at du egentlig kan oppleve mye fint, selv om du går gjennom en tøff periode.
De beskriver seg både som uheldige og heldige.
– Ja, vi har vært uheldige, men oppe i alt har vi vært heldige som har klart å bli såpass friske.
Bruker historien til å hjelpe andre
I dag er begge ambassadører for Aktiv mot kreft.
De ønsker å fortelle om hvilken betydning fysisk aktivitet hadde under sykdomsperiodene.
For dem handlet det ikke først og fremst om prestasjon.
Det handlet om å kjenne at kroppen fremdeles kunne utvikle seg.
For Eivind ble styrketrening spesielt viktig da kondisjonen forsvant.
– Jeg hadde ikke sjans til å padle fort. Men plutselig ble det gøy med benkpress og kjenne kroppen bli sterkere.
Han beskriver følelsen av mestring som viktig.
– Jeg følte på mestring, og at jeg ble bedre på noe.
Amund tilbake i verdenstoppen
Brødrene står nå litt forskjellig sportslig.
Amund er tilbake på nivået han knapt våget å håpe på mens han lå syk.
Han har hatt en sterk sesong og tok blant annet fjerdeplass i padle-VM i Polen i slutten av august.
Neste store mål er maraton-VM i Argentina.
– Jeg er spent. Det har vært en lang periode hvor jeg har fått trent bra og følt meg i god form.
Eivind er tydelig på hvor sterkt comeback lillebroren har gjort.
– Han har ikke vært i så god form siden før han ble syk.
Eivind holder OL-døren åpen
For Eivind er framtiden mindre bestemt.
Han trener fortsatt hardt, men har prioritert flere andre prosjekter det siste året.
Blant annet ønsker han å bygge en plattform, dele historien deres og skape større oppmerksomhet rundt padling.
– Jeg kan ikke si at jeg har vært en dedikert utøver i år.
Likevel utelukker han ikke en ny full satsing.
Hvis langdistansepadling kommer inn på OL-programmet, kan motivasjonen komme tilbake for fullt.
– Hvis det kommer langdistanse inn på OL-programmet, så er det en veldig gulrot til å satse videre.
– Å ha søsken er den største gaven
Etter alt brødrene har opplevd, er forholdet mellom dem blitt noe annet enn i barndommen.
De vet hvor raskt livet kan endre retning.
De vet at det å være frisk ikke er en selvfølge.
Og de vet hva de betyr for hverandre.
Amund oppsummerer det enkelt:
– Å ha søsken er den største gaven man kan få.
Han håper å kunne gi det samme videre en dag.
– Får jeg egne barn en gang, håper jeg de får søsken også.
Amund sitter snart igjen i kajakken med eldstebrorens blod i årene og Eivind ved bryggekanten.
På forskjellige måter er alle tre brødrene fortsatt en del av den samme historien.
