Odd Magnus Williamson har bygget seg en lang karriere som komiker, skuespiller og manusforfatter.
Men veien dit var langt fra opplagt.
Han droppet ut av videregående, forsov seg til opptaket ved Teaterhøgskolen og endte til slutt på Westerdals – en skole som skulle få enorm betydning for både karrieren og menneskene han senere jobbet tett med.
– Det er jo ikke nødvendigvis de beste som kommer lengst, men de som bare kjører på, sier Williamson.
Forsov seg til opptaksprøven
Odd Magnus Williamson ble født 14. september 1980.
Han gikk først på Nissen videregående skole, men byttet til Nordstrand etter at han ikke kom med i Nissenrevyen.
Før jul i tredje klasse droppet han ut.
Da han senere skulle forsøke seg på en mer kreativ utdanning, gikk heller ikke alt etter planen.
– Jeg forsov meg jo til opptaket på teaterhøyskolen.
Dermed sto han igjen med Westerdals reklameskole.
– Det var jo bare de som ikke krevde et vitnemål.
Han kom inn og studerte manus fra 2002 til 2005.
– Hadde sikkert vært jævlig rik
Williamson spøker med at livet kunne sett svært annerledes ut dersom han ikke hadde blitt tatt opp på Westerdals.
– Hadde jeg ikke kommet inn der, så lurer jeg på hva jeg hadde gjort.
Hans egen teori er ganske tydelig.
– Jeg hadde nok vært jævlig rik tror jeg.
På spørsmål om hvordan, svarer han:
– På eiendom, tipper jeg.
Samtidig tror han ikke nødvendigvis at suksessen ville vart problemfritt.
– Så hadde jeg sikkert brent meg på noe risikogreier og revet ned alt sammen.
Deretter ville han bygget det opp igjen.
– Så hadde jeg blitt rik på nytt. Jeg er en skikkelig selgertype.
Jukset mer enn han leste
Før Westerdals beskriver Williamson seg selv som langt fra noen idealstudent.
Han brukte kreative metoder – bare ikke nødvendigvis til skolearbeidet.
– Jeg frøs ned skiver med gulost og risset formler inn med passer.
På Westerdals forandret noe seg.
Der oppdaget han at skriving var noe han mestret, og samtidig møtte han flere mennesker som senere skulle bli sentrale i norsk humor og underholdning.
Havnet i et stjernelag
På samme kull gikk blant andre Else Kåss Furuseth, Henrik Thodesen, Sigrid Bonde Tusvik og Martin Beyer Olsen.
Gjengen fant raskt tonen.
Williamson beskriver dem med en referanse som sier sitt:
– Vi var Wu Tang Clan.
Det ble et kreativt miljø der vennskap og arbeid gikk hånd i hånd.
En annen viktig person dukket imidlertid opp et helt annet sted.
Møtte Morten Ramm i heisen
Morten Ramm ble ikke en del av gjengen gjennom skolen.
Williamson møtte ham i heisen i bygården der han bodde på Grønland.
Ramm hadde på seg en T-skjorte med logoen til et reklamefirma Williamson kjente til.
De begynte å snakke sammen.
– Jeg skjønte at han var en kødden type.
Dermed kom invitasjonen.
– Da spurte jeg om han ville være med å kødde litt sammen med oss.
Det ble starten på et samarbeid som skulle få store konsekvenser.
Startet Blymandag
Sammen etablerte de revygruppen Blymandag.
Prosjektet begynte ganske uformelt.
Williamson forteller at det nærmest fungerte som en unnskyldning for å kunne drikke øl sammen hver mandag.
I starten var publikumsinteressen begrenset.
– I starten kom det jo ingen på disse showene.
Men gruppa fortsatte.
Måned etter måned.
År etter år.
– Så holdt vi på, måned etter måned, år etter år, og da vokste det jo.
Seks år med øving
Blymandag spilte i nesten seks år i et lokale på andre siden av elven fra Blå i Oslo.
Etter hvert hadde gruppa opparbeidet seg en sterk posisjon i byens undergrunnsmiljø.
Så kom TV 2 på banen.
Prosjektet ble en viktig forløper til «Torsdag kveld fra Nydalen».
Williamson ser tilbake på de mange årene med jevnt arbeid som en form for utdannelse.
– Det er jo den regelen om 10 000 timer da.
Han fortsetter:
– Hver mandag i seks år, det er et studie det, liksom.
Har ett råd til unge
Når Williamson blir bedt om et råd til unge mennesker med en god idé, trekker han fram en kjent formulering.
– You wanna go fast, go alone. You wanna go far, go together.
For ham handler mye av karrieren nettopp om mennesker som har jobbet sammen over tid.
Ikke nødvendigvis om ett stort gjennombrudd fra første forsøk.
Tjente svært godt som student
Økonomisk hadde Williamson en ganske annerledes studenttilværelse enn mange andre.
Han jobbet med reklamefilmer for Ica.
– Jeg tror vi lagde sånn 50 reklamefilmer i året.
Jobben betalte svært godt.
– Sammenlignet med hvordan jeg har det nå var jeg så jævlig stinn av gryn.
Han beskriver regnestykket enkelt:
– 4000 i månedsleie og 30 tusen inn hver måned liksom.
For en student var det svært mye penger.
– Det var helt sinnssykt.
Fikk penger tilbake fra Westerdals
Senere fikk han også en uventet økonomisk opptur knyttet til skolen.
I 2017 ble Westerdals dømt til å betale tilbake totalt 42 millioner kroner til tidligere studenter etter en sak om ulovlig innkrevde skolepenger.
Williamson var blant dem som fikk penger tilbake.
Han innrømmer at han ikke nødvendigvis brukte summen på den mest fornuftige måten.
– Jeg burde kanskje brukt de pengene på å betale ned studielån.
I stedet beskriver han seg selv som:
– En sånn nyrik russer som spanderte burger og øl på alle jeg møtte.
Oppdaget at studielånet var nedbetalt
Da han blir spurt om hvordan det går med studielånet i dag, tar Williamson opp telefonen og logger inn hos Lånekassen.
Der får han en hyggelig overraskelse.
– Se der ja!
Lånet viste seg å være ferdig nedbetalt 25. desember året før.
– Jula kom jammen rett på merket.
Fikk rolle i «Reprise»
Williamson gikk siste året på Westerdals da han fikk en rolle i Joachim Triers spillefilmdebut «Reprise» fra 2006.
Filmen ble også et viktig gjennombrudd for Anders Danielsen Lie og filmskaperduoen Joachim Trier og Eskil Vogt.
For Williamson selv opplevdes det likevel ikke som noe enormt vendepunkt der og da.
– Overraskende nok ikke.
Forklaringen var ganske enkel.
– Det var jo ingen av oss som så for oss at den kom til å bli en suksess.
Flere år senere så han filmen igjen.
– Da tenkte jeg at, faen, dette var jo faktisk steinbra.
Ble selv manusforfatter på film
I 2020 sto Williamson bak sin første langfilm som manusforfatter, «Ingenting å le av».
Prosessen lærte ham hvor krevende det kan være å få en film helt fram.
– Det er et ventespill og et gråtespill.
Han bruker erfaringen til å gi et tydelig råd til unge som drømmer om kreative yrker.
Nemlig at de må tåle å mislykkes.
– Den første boka er sikkert bare dritt
Williamson mener feil er en nødvendig del av veien.
– Feilingen er en så stor del av det.
Han bruker bokskriving som eksempel.
– Den første boka du liksom skal skrive og finpusse, den er sikkert bare dritt.
Og det stopper ikke nødvendigvis der.
– Andre boka også.
Men man må fortsette.
– Den tredje, ja da er du kanskje inne på noe.
Utholdenhet slår talent alene
For Williamson er dette kanskje en av de viktigste lærdommene han har fått gjennom årene.
Talent er ikke alltid nok.
– Det er jo ikke nødvendigvis de beste som kommer lengst.
Han mener de som fortsetter, prøver igjen og produserer nye ting har en stor fordel.
– Men de som bare kjører på.
Han omtaler alle forsøkene som læring.
– Se på det som videreutdanning.
Kunne studert psykologi
Hvis Williamson skulle satt seg på skolebenken igjen, vet han allerede hva han ville valgt.
– Psykologi.
Det tror han kunne vært svært interessant.
– Det tror jeg at jeg hadde digget.
Men om han faktisk hadde fullført studiet, er han mindre sikker på.
– Om jeg hadde fullført hadde vært en annen sak.
Ferdig med Heidegger
På spørsmål om han kanskje ville blitt svimmel av å lese store mengder Heidegger, har komikeren svaret klart.
– Å lese Heidegger er bra for å lære å lese komplisert.
Men den fasen mener han allerede ligger bak ham.
– Det ble jeg ferdig med i tenårene.
Nå ønsker han en langt lettere tilværelse.
– Nå er det bare dessert på meg fremover!
Fra frafall på videregående og en forsovet opptaksprøve til TV-suksess, filmroller og egne manus har karrieren vært alt annet enn rettlinjet.
Og kanskje er det nettopp derfor Williamson er så tydelig når han skal oppsummere hva som faktisk betyr noe:
Ikke vent på at alt skal bli perfekt.
Bare fortsett.
