Ingrid Bjørnov har stått på scenen i 44 år, men først nå føler hun at hun virkelig har slått seg til ro med livet hun har valgt.
62-åringen gjør seg klar for en ny Norgesturné med «Bjørnov tar det piano», et show som allerede har spilt for fulle hus på Chat Noir. Samtidig skjer det store ting privat.
Småbruket hun har bodd på i 20 år er solgt, hun og ektemannen Terje Holli skal finne et mindre sted å bo, og Bjørnov innrømmer at både alder, sykdom og mennesker hun har mistet har gjort henne langt mer bevisst på hvordan hun bruker tiden.
– Jeg lever mye mer intenst, sier hun.
Har endelig tro på sitt eget yrkesvalg
Etter mer enn fire tiår som artist har Bjørnov omsider overbevist seg selv om at kombinasjonen piano, humor og monologer faktisk kan være et helt livsgrunnlag.
Hun kaller seg selv humorpianistinne.
– Jeg er så glad i personlig frammøte! Det er veldig mye som faller på plass i meg når jeg spiller forestillinger for levende mennesker.
Til høsten skal hun reise rundt i Norge med «Bjørnov tar det piano».
Men selv etter alle disse årene blir det ikke nødvendigvis rolig før premieren.
– Det er litt armer og bein, særlig i tida før premieren. Fifty shades of premiere, kaller jeg det, noen skader seg, noen får feber og noen begynner å drikke brennevin, det slår aldri feil.
Så kommer en liten innrømmelse:
– Det siste prøver jeg for øvrig å slutte med.
Drømte først om et helt annet liv
Som barn var planen å bli klassisk pianist.
Bjørnov ble fascinert etter å ha sett Wolfgang Plagge spille piano på TV.
Men så kom ABBA.
– Wolfgang Plagge var helten min helt til Benny Andersson i ABBA feide ham av scenen med platåsko, røykmaskin og litt annen måte å traktere et piano på.
Hun vokste opp på Oppsal i Oslo i en musikalsk familie, og pianoet sto klart hjemme.
I nabohuset bodde Benedicte Adrian.
– Da hadde jeg alt jeg trengte.
Dollie de Luxe startet mens de var tenåringer
Bjørnov og Adrian dannet duoen Dollie de Luxe.
Allerede som 16-åringer platedebuterte de i 1980.
Fire år senere vant de Melodi Grand Prix med «Lenge leve livet» og representerte Norge i Eurovision Song Contest i Luxembourg.
Resultatet ble 17. plass av 19 deltakere.
Bjørnov husker likevel perioden med varme.
– Vi var topp motiverte med filler i håret og hjemmelaget koreografi. Vi gjorde ikke akkurat reint bord, men fy søren så gøy vi hadde det.
Milliongjeld etter gigantisk satsing
Karrieren tok senere en dramatisk vending med musikalen «Which Witch».
Prosjektet startet som et bestillingsverk til Festspillene i Bergen i 1987 og ble en stor suksess hjemme.
Albumet vant også Spellemannsprisen samme år.
I 1992 ble musikalen satt opp på West End i London.
Der ble drømmen langt mørkere.
Produksjonen fikk brutal kritikk og ble tatt av plakaten etter 76 forestillinger.
Økonomisk ble det katastrofalt.
– Vi gikk på trynet så det sang, men med nød og neppe klarte vi å unngå personlig konkurs.
Konsekvensene fulgte dem lenge.
– Ti år med gjeldsforhandlinger og tvangstrekk. Jeg kan flere finansord enn jeg er glad i.
Dollie de Luxe ble aldri formelt lagt ned
Selv om Bjørnov og Adrian sluttet å arbeide fast sammen, finnes det en detalj mange kanskje ikke kjenner til.
Dollie de Luxe ble aldri offisielt oppløst.
– Formelt sett har vi aldri lagt ned Dollie de Luxe. Visste du det?
Det betyr ikke at en gjenforening er planlagt.
– Vi har ingen konkrete planer, men vi holder døra åpen.
Benedicte Adrian er fortsatt en viktig del av livet hennes.
– Benedicte er en konstant i livet mitt, vi er nære venner selv om vi ikke jobber sammen lenger.
Nekter å pensjonere seg frivillig
Mens mange rundt henne gradvis trekker seg tilbake fra arbeidslivet, har Bjørnov ingen planer om å gjøre det samme.
– Jeg kommer ikke til å gi meg før jeg må.
Hun kjenner først og fremst på takknemlighet.
– Jeg er full av takknemmelighet for at kroppen virker og at folk kommer på show.
Men hun innrømmer at det har tatt litt tid å venne seg til å være i 60-årene.
– Nå er jeg senior, og det må jeg bare omfavne.
– Man må stirre nye tiår rett i hvitøyet
Bjørnov prøver ikke å late som om alderen ikke merkes.
Hun registrerer både fysiske og mentale endringer.
– Definitivt mer tannstein. Noen flere vondter. Og det tar lenger tid å pynte seg enn før.
Men det viktigste ligger et annet sted.
– Jeg er av den oppfatning at man må stirre nye tiår rett i hvitøyet. Livet er fint, og jeg presser stadig mer av det inn i hverdagen.
Hun opplever at livet forandrer seg raskere nå enn før.
Mennesker rundt henne blir syke, rammes av ulykker eller forsvinner.
Det gjør tiden mer konkret.
Moren har levd med demens i ti år
En av de største forandringene i familien handler om moren.
Hun har hatt demens i ti år og har bodd på institusjon de siste sju.
Bjørnov har måttet lære seg å møte situasjonen på en ny måte.
– Jeg er mer forsonet med at jeg har en mor med demens på sykehjem nå enn jeg var for noen år siden.
Tidligere prøvde hun å korrigere eller forklare.
Det gjør hun ikke lenger.
– Jeg har sluttet å prøve å snakke henne til fornuft, og er åpen for at hun kan være i et helt annet tiår enn meg når jeg besøker henne.
Moren har fortsatt både språk, musikkglede og god fysisk form.
– Det er annerledes, men fint å besøke henne.
– Livet kryper tettere på
Alderen har også gjort Bjørnov mer bevisst på døden.
– Livet kryper tettere på når man blir eldre, det kjenner jeg veldig på.
Hun ser stadig oftere at mennesker rundt henne rammes av alvorlige hendelser.
– Jeg er i den alderen nå hvor det stadig oftere skjer noe.
Det er en erkjennelse som også henger sammen med hennes egen sykdomshistorie.
Kreftbeskjeden forandret alt
For ni år siden oppdaget Bjørnov en føflekk på leggen.
Senere fikk hun vite at det var kreft med spredning til lymfene.
Hun er tydelig på rådet til andre:
– Det er bare å pelle seg til legen hvis en føflekk forandrer seg.
Og hun legger til:
– Legen, ikke Google.
Diagnosen var alvorlig.
Bjørnov beskriver det humoristisk som at hun plutselig fikk et «VIP-kort» inn i helsevesenet.
– Det er utrolig hvor mange køer jeg fikk snike i med kreftkortet.
Seks år siden siste behandling
Selv om sykdommen var alvorlig, gikk behandlingen godt.
I år er det seks år siden hun fikk sin siste behandling.
Bjørnov mener det å kunne fortelle at det faktisk kan gå bra etter en slik diagnose er noe av det mest meningsfulle hun har gjort offentlig.
Hun husker fortsatt følelsen da hun første gang fikk beskjed om at det var tre måneder til neste kontroll.
For henne virket tre måneder plutselig enormt.
– Det var som om jeg fikk en evighet.
Den følelsen forsøker hun fortsatt å ta med seg.
Har blitt mer selektiv
Kreftsykdommen har ikke gitt Bjørnov en dramatisk liste over ting hun må rekke før hun dør.
Hun har verken «bucket list» eller noen detaljert pensjonsplan.
Det den har gjort, er å endre hvordan hun prioriterer.
– Jeg har fått en fare i livet som jeg må forholde meg til.
Hun bruker mindre tid på ting hun egentlig ikke ønsker.
– Jeg er mye mer selektiv når det gjelder hva jeg vil bruke tiden min på.
Samtidig sier hun ja mer offensivt til det som faktisk gjør henne glad.
Nekter å la dommedagstankene ta over
Bjørnov mener mennesker aktivt må lete etter noe som balanserer alt det vanskelige.
– Vi må finne en motkraft til alt det skumle og farlige.
For henne er det en viktig oppgave å ikke bli fanget av frykt.
– Det er kanskje den største oppgaven vår, å ikke la dommedagstankene overta.
Hun sammenligner det med sikkerhetsbeskjeden på et fly:
Man må ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper andre.
Surdeigen fungerte ikke
Hva er så Bjørnovs egen motkraft?
Hun prøvde en periode surdeig.
Det ble ingen stor suksess.
– En stund trodde jeg det var surdeig, men det gikk kjempedårlig.
Nå finner hun ro andre steder.
Hagearbeid står høyt på listen.
– Sånn som nyhetsbildet er nå om dagen blir det mye chili, tomat og paprika.
Pianoet hjelper også.
Det samme gjør symaskinene.
Har fem symaskiner
Bjørnov nøyer seg ikke med én.
Hun har fem.
Og når hun og ektemannen nå skal flytte, kan akkurat dét bli et lite problem.
Småbruket i Tomter er solgt etter 20 år, og paret ønsker seg noe mindre.
– Den gamle sveivemaskinen etter mormor må garantert med, den er beredskap siden den ikke går på strøm.
Hvor mange av de andre fire som får plass, gjenstår å se.
Flytter etter 20 år på småbruket
Bjørnov har delt livet med Terje Holli siden de møttes under «Which Witch»-turneen i 1992.
Hun kaller ham «driftsjefen».
Nå skal de sammen finne et nytt hjem.
Leilighet virker imidlertid lite sannsynlig.
– Jeg kan ikke bare rive Terje ned fra traktoren og plassere ham innendørs, da tror jeg han visner.
Hun beskriver ektemannen som en «ruvende fyr» og har også funnet én egenskap hun setter spesielt høyt.
Han er god til å rygge med tilhenger.
– Synet av en mann som kan kunsten å rygge med henger er direkte knyttet til mitt hormonsystem.
Valgte et liv uten barn
Bjørnov og Holli fikk aldri egne barn.
Hun forteller at det aldri kom én tydelig beslutning.
– Jeg tror vi tenkte kanskje etter hvert, og det tenker vi fortsatt.
Hun tror både personlighetene deres og de morsomme jobbene de har hatt, bidro til at livet ble som det ble.
Paret har samtidig mange nieser og nevøer.
Bjørnov føler i dag at rollen som tante har fått større verdi.
Tidligere opplevde de oftere at de måtte forklare hvorfor de ikke hadde barn.
Nå har hun et annet syn på det.
– Faktisk føler jeg meg mye mer verdifull som familiemedlem nå enn da vi var de litt rare som stadig måtte forsvare at vi ikke hadde lyst på barn.
Kong Harald har blitt en slags farsfigur
I fjor fikk Ingrid Bjørnov medalje av kong Harald for sitt lange musikalske virke.
Det gjorde sterkt inntrykk.
– Det var stor stas, høytidelig og nesten uvirkelig.
Hun beskriver kongen varmt.
– Kongen er en flott fyr med svære, sterke never.
Møtet fikk henne også til å tenke på sin egen far, som døde for 25 år siden.
– Etter at faren min døde har jeg ikke så mange farsfigurer igjen.
På en litt overraskende måte har kong Harald fått en plass i den kategorien.
– På en underlig måte er kong Harald en slags farsfigur for meg.
Etter audiensen dro Bjørnov og ektemannen på Lorry for å drikke øl og fordøye opplevelsen.
Har ikke tenkt å gi seg
Nå er blikket rettet mot høstens turné.
Ingrid Bjørnov har gått fra tenåringsstjerne og Eurovision til West End-fiasko, milliongjeld, humor, kreftbehandling og et liv på småbruk.
Hun har fått kjenne både dur og moll ganske bokstavelig.
Men 62-åringen har ingen planer om å sette sluttstrek.
Hun vil spille piano.
Hun vil stå foran levende publikum.
Hun vil dyrke tomater.
Og hun vil bruke mindre tid på det hun ikke bryr seg om.
For sykdommen har gitt henne én lærdom hun fortsatt forsøker å leve etter:
Ingen vet hva den neste telefonen bringer.
