Veterinærene ble tilkalt med en gang.
Dyrene var redde og utmattet, men de fleste av dem fikk raskt vann og mat.
Legene ga samtidig hjelp til Nikolaj.
Senere viste det seg at han noen dager tidligere hadde fått et alvorlig anfall og ikke klart å reise seg på egen hånd.
Telefonen lå for langt unna.
Men før kreftene forlot ham helt, hadde han rukket å fylle skålene med vann og åpne de siste pakkene med fôr.
De neste dagene hjalp naboene til med å rydde i leiligheten.
Da fant de tykke mapper fulle av fotografier.
På hvert bilde sto det datoer og korte historier.
Det viste seg at Nikolaj gjennom mange år hadde reddet dusinvis av hjemløse dyr.
Noen fant han ute på gaten om vinteren.
Noen ble brakt til ham av frivillige etter ulykker.
Andre hadde eierne rett og slett forlatt da de flyttet.
Han hadde aldri fortalt naboene om dette.
Han samlet ikke inn donasjoner.
Han ba ikke om takknemlighet.
Han gjorde bare det han mente var riktig.
Etter at han kom seg, tok beboerne i blokken en uventet beslutning.
Sammen organiserte de hjelp til dyrene som var igjen, fant nye familier til mange av dem og hjalp de andre med å komme i kontakt med pålitelige dyrehjem.
Da Nikolaj fikk høre om det, smilte han stille.
— Jeg trodde alt dette hadde vært forgjeves.
En av naboene ristet på hodet.
— Nei.
Vi forsto bare altfor sent at bak de merkelige lydene skjulte det seg ikke frykt og fare…
Men et menneske som helt til det siste tok vare på dem som ikke kunne be om hjelp selv.
