Tre år etter at Kristin Harila skrev norsk klatrehistorie, kommer filmen som viser både triumfen, tragedien og stormen som fulgte.
I 2023 satte Harila verdensrekord sammen med Tenjen Lama Sherpa ved å bestige verdens 14 høyeste fjell på bare 92 dager.
Men rekorden ble raskt overskygget av en dødsulykke på K2.
Harilas team ble beskyldt for ikke å ha gjort nok for å hjelpe klatreren som omkom, og Harila selv ble utsatt for kraftig hets på nettet.
Nå håper hun dokumentaren «Harila: Nådeløse fjell» kan vise et mer helhetlig bilde av det som faktisk skjedde.
– Det har vært mange sterke meninger og påstander om det som skjedde, særlig rundt K2, sier hun.
Filmen ble noe helt annet enn planlagt
Utgangspunktet var å dokumentere et ekstremt rekordforsøk.
Harila og Tenjen Lama Sherpa skulle bestige alle de 14 såkalte åttetusenmeterne raskere enn noen tidligere hadde gjort.
Prosjektet endte med verdensrekord.
Men samme dag som de nådde den siste toppen, K2, døde en annen klatrer på fjellet.
Dermed endret hele historien karakter.
Dødsfallet la en skygge over rekorden
Hendelsen på K2 fikk enorm oppmerksomhet.
Harila og teamet hennes ble møtt med påstander om at de ikke hadde gjort nok for å hjelpe.
Kritikken spredte seg raskt, særlig i sosiale medier.
Harila ble utsatt for hets, og denne delen av etterspillet er også med i dokumentaren.
Undersøkelse plasserte ikke ansvar på enkeltpersoner
En kommisjon undersøkte senere omstendighetene rundt dødsfallet.
Konklusjonen var at ansvaret ikke kunne legges på noen enkeltperson, heller ikke Kristin Harila eller teamet hennes.
Likevel fortsatte debatten.
For Harila ble det en krevende kontrast til det som egentlig skulle være feiringen av en historisk prestasjon.
– Ikke slik hun hadde sett det for seg
Regissør Even Sigstad beskriver prosjektet som en film som utviklet seg langt utover den opprinnelige planen.
– Det ble en film om en historisk rekord, men også mer enn det, på godt og vondt.
Han trekker fram at Harila lot filmteamet følge henne også gjennom perioden etterpå.
– Kristin lot oss følge henne i en prosess som ikke ble helt som hun hadde sett for seg.
Vil at hele historien skal fram
For Harila betyr det mye at dokumentaren nå blir tilgjengelig for publikum.
Hun håper filmen kan gi mer sammenheng til det som skjedde under ekspedisjonen.
– For meg har det vært viktig å få fram et mer helhetlig bilde av hva som faktisk skjedde.
Hun ønsker at seerne både skal forstå selve prestasjonen og belastningene rundt den.
– Jeg håper filmen kan gi folk en bedre forståelse av både det vi oppnådde, og det vi sto i underveis og i tiden etterpå.
Tenjen Lama Sherpa står sentralt
Filmen handler ikke bare om Harila.
For henne har det vært helt avgjørende at Tenjen Lama Sherpa får en stor plass.
De to gjennomførte hele rekordprosjektet sammen.
– Det har vært veldig viktig for meg at Lama får den plassen han fortjener i denne historien.
Hun beskriver samarbeidet deres som tett og omfattende.
– Vi delte de 14 fjellene, rekorden, de tøffeste dagene og så mange fine øyeblikk.
Vil hedre samarbeidspartneren
Harila ønsker at flere skal bli kjent med hvem Tenjen Lama Sherpa var.
– Jeg håper filmen gjør at flere får bli kjent med hvem han var, hva han sto for og hvor stor del han hadde i det vi oppnådde sammen.
For henne har dokumentaren også fått en personlig betydning.
– For meg er filmen også en måte å hedre Lama.
Omkom bare måneder senere
Bare noen måneder etter verdensrekorden døde Tenjen Lama Sherpa.
Han ble tatt av et snøskred under en klatreekspedisjon på Shishapangma.
Fjellet er det laveste av de 14 åttetusenmeterne.
Harila har samtidig omtalt det som et av de farligste.
Dro tilbake for å lete
Året etter reiste Harila tilbake til Tibet.
Målet var å forsøke å finne og hente ned Lama.
Hun lyktes ikke.
Etter dødsfallet lovet hun enken hans at hun skulle bidra til utdannelsen til de to sønnene, Lakpa Sange og Lakpa Nurbu.
Begge kom senere til Norge i forbindelse med førpremieren på filmen.
Rekorden betydde mye for familien hans
I dokumentaren forteller Tenjen Lama Sherpa selv om hva verdensrekorden betydde.
– Dette er et historisk samarbeid. Denne rekorden er veldig viktig. Særlig for familien min, for barna mine.
Ifølge filmprodusent Filip Christensen var dette første gang en slik rekord ble delt mellom en vestlig klatrer og en sherpa.
Det gir prestasjonen en egen historisk dimensjon.
Harila satte flere nye milepæler
Etter rekordprosjektet fortsatte Harila å klatre på aller høyeste nivå.
I mai fullførte hun den såkalte «Himalayan Triple Crown».
Det innebærer å nå toppen av Nuptse, Lhotse og Everest i løpet av én klatresesong.
Hun gjorde det som første kvinne.
Første nordmann uten ekstra oksygen
Harila ble samtidig den første nordmannen som besteg Mount Everest uten ekstra oksygen.
Det føyer seg inn i en lang rekke ekstreme prestasjoner.
Men hun har nå sagt at hun er ferdig med de lange ekspedisjonene i 8000-metersklassen.
– Du lever litt farligere enn folk flest
Dokumentaren viser også de nære samtalene mellom Harila og familien.
I en scene spør hun faren om det er slitsomt å ha en datter som henne.
Svaret er kort:
– Du lever litt farligere enn folk flest.
Replikken oppsummerer noe av risikoen som har fulgt hele klatrekarrieren hennes.
Klatrefilmer har et stort publikum
Norske kinogjengere har lenge vist stor interesse for klatredokumentarer.
I fjor ble «Trango» den mest sette dokumentarfilmen på kino i Norge.
Den var også én av tre filmer på kortlisten over mulige norske Oscar-kandidater.
Ekspedisjonsfilm har dermed en lang og sterk tradisjon i Norge.
En sjanger med dype norske røtter
Filmnettstedet Montages har omtalt ekspedisjonsfilmen som en av de eldste norske filmsjangrene.
Historien trekkes helt tilbake til Roald Amundsens Sydpolsekspedisjon, der han hadde med filmkamera.
Men moderne høyfjellsfilmer krever noe helt spesielt av dem som står bak kamera.
Fotografer måtte også være toppklatrere
Produsent Filip Christensen forteller at utfordringen var å finne fotografer som både var svært dyktige filmskapere og samtidig gode nok klatrere til å kunne arbeide i ekstrem høyde.
Det finnes svært få slike mennesker.
En av dem var Matias Myklebust.
Han fulgte Harila og Lama til to av fjelltoppene.
Forberedte seg i høydetelt hjemme i Oslo
Myklebust gjorde omfattende forberedelser før han reiste.
– Jeg sov opp mot 30 dager i høydetelt her i Oslo før jeg reiste til Nepal med Kristin for å dokumentere rekordforsøket hennes.
I tillegg trente han to ganger om dagen.
Målet var å teste hvordan kroppen ville tåle arbeidet i ekstrem høyde.
Bar opptil 30 kilo mot 8000 meter
Arbeidet på fjellet var nådeløst.
Myklebust måtte bære sekker på opptil 30 kilo mens han arbeidet i høyder opp mot 8000 meter.
I løpet av 70 innspillingsdager gikk han ned mer enn 14 kilo.
Den tynne luften gjorde at selv enkle oppgaver tok lengre tid.
Kroppen gikk nærmest på sparebluss.
Kameraet måtte gå uansett
Samtidig stoppet ikke kravene til filmarbeidet.
Batterier måtte holdes varme.
Han måtte planlegge neste scene.
Han måtte følge med på det som skjedde både foran og bak kamera.
– Jeg skal tenke to steg fremover, stille spørsmål og følge opp alt som skjer både foran og bak kamera, oppsummerer Myklebust.
En film om langt mer enn en rekord
«Harila: Nådeløse fjell» startet som historien om et rekordforsøk.
Den endte som noe langt større.
Filmen rommer verdensrekorden på 92 dager, dødsfallet på K2, kritikken og hetsen som fulgte, og Harilas sorg etter at Tenjen Lama Sherpa senere mistet livet.
For Harila er håpet at publikum denne gangen får se hele bildet.
Ikke bare triumfen.
Ikke bare kontroversen.
Men menneskene, risikoen og alt som skjedde før, under og etter de 14 fjelltoppene.
