Björg Thorhallsdottir har kjent på både sorg, tap og vonde erfaringer.
Likevel nekter hun å la det mørke få definere resten av livet.
Den islandsk-norske kunstneren, forfatteren og TV-profilen har gjort det til en livsoppgave å løfte andre, snakke om håp og minne mennesker på at de har verdi – også når livet gjør vondt.
– Jeg tror folk mer enn noensinne lengter etter noe ekte, sier hun.
For Björg handler det ekte om noe langt mer enn fasade, prestasjoner og suksess.
Det handler om kjærlighet, fellesskap, røtter og det å bli sett.
Et menneske med tusen tanker
Når Björg kommer inn i et rom, merkes det.
Hun ler høyt, gestikulerer, skifter tema raskt og beskriver selv hodet sitt som fullt av tanker samtidig.
– Jeg har tusen tanker i hodet samtidig, sier hun med latter.
Hun antyder selv at ADHD kan være en del av forklaringen.
Men energien hennes forteller bare en del av historien.
Bak humoren og livsgleden ligger erfaringer som har preget henne dypt.
Savnet nærhet som barn
Björg forteller at hun lenge bar på en følelse av ikke helt å bli sett under oppveksten.
Særlig forholdet til moren, Herdis Palsdottir, ble viktig.
– Det jeg prøver å gi andre, er det jeg selv savnet som barn.
Hun beskriver et savn etter nærhet.
Men med årene begynte hun også å forstå morens historie på en annen måte.
– Det jeg ikke visste, var at mamma kjente på mye av det samme.
For Björg ble dette en viktig erkjennelse.
Moren forandret livet sitt
Da Herdis var i midten av 30-årene, begynte hun å kjenne sterkt på ensomhet til tross for at mye på utsiden så godt ut.
Hun hadde utdanning, familie og tre døtre.
Likevel manglet den indre gleden.
Det ble starten på en personlig prosess.
Herdis begynte på familieterapiutdanning og lærte mer om hvordan omsorgspersoner påvirker barn og hvordan egne følelser former relasjonene rundt oss.
– Hun lærte å se seg selv
For Björg fikk morens utvikling stor betydning.
– Mamma lærte å se seg selv – og dermed oss.
Hun forteller med stolthet om hvordan moren senere utviklet en egen terapiform basert på emosjonell intelligens, EQ.
Gjennom rundt 20 år har hun utdannet terapeuter og jobbet med mennesker som ønsket å forstå seg selv bedre.
– Det er aldri for sent
Det morens historie ga Björg, var først og fremst tro på endring.
– Hun viste meg at mennesker faktisk kan forandre seg.
Og kanskje enda viktigere:
– At det aldri er for sent å vokse.
Det er en tanke Björg selv bærer videre i arbeidet sitt.
Vil minne mennesker på deres verdi
Kunstneren er opptatt av at egenverdi ikke bør knyttes til resultater.
– Jeg tror vi alle trenger å kjenne at vi har verdi.
Ikke fordi man presterer.
Ikke fordi man lykkes.
Men ganske enkelt fordi man er den man er.
Hun tror noe av hennes eget driv kommer nettopp herfra.
– Kanskje er det derfor jeg er så opptatt av å minne folk på lyset de allerede har i seg.
Troen står sentralt
For Björg har dette lyset også en tydelig religiøs betydning.
Hun har en sterk gudstro.
– Jeg har en bunnløs tro på at det finnes en Gud som vil oss vel.
Troen beskriver hun som noe stabilt i livet.
Et sted å hente styrke når ting har vært vanskelig.
– Gud er mitt indre lys.
Har opplevd alvorlige overgrep
Björg har tidligere fortalt offentlig at hun ble utsatt for overgrep både som barn og som tenåring.
Senere kom et nytt stort tap.
Mannen hennes, kunstneren Eric Scott, døde av et alvorlig astmaanfall.
Da var sønnen Tolli fortsatt liten.
Björg var bare 30 år og sto igjen som enke og alenemor.
Nekter å la det vonde definere henne
Hun legger ikke skjul på hvor krevende erfaringene har vært.
Likevel ønsker hun ikke å bli stående fast i dem.
– Jeg velger alltid å tilgi fremfor å bære nag.
For Björg betyr ikke tilgivelse at hun mener det som skjedde var i orden.
Hun understreker forskjellen mellom å akseptere en handling og å nekte den makt over resten av livet.
– Jeg nekter å bære ondskapen videre
Hun beskriver tilgivelse som en form for frihet.
– Jeg nekter å bære med meg ondskapen videre.
Hun vil ikke at andre menneskers handlinger skal bestemme hvem hun skal være.
– At andre gjør meg vondt, skal ikke få definere livet mitt.
Sitatet hun vender tilbake til
Björg trekker fram et sitat hun liker.
– «Ikke å tilgi andre er som å drikke gift og håpe at motparten skal dø av det.»
For henne oppsummerer det hvorfor hun velger å gi slipp.
Hun ønsker ikke å bruke resten av livet på bitterhet.
Det man fokuserer på, vokser
Et annet prinsipp går igjen i måten hun tenker på.
– Det vi fokuserer på vokser.
Det gjelder både det gode og det vanskelige.
Derfor prøver hun å gi mest mulig plass til kjærlighet.
– Jeg kan ikke få sagt det nok: La oss spre kjærlighet!
Kjærlighet som motkraft
Når Björg snakker om kjærlighet, handler det ikke bare om romantikk.
Hun beskriver det som en måte å møte mennesker på.
Noe som kan dempe frykt og gjøre oss modigere.
– Når vi møter frykt med kjærlighet, skjer det noe med oss.
Hun mener resultatet kan være større raushet og mer kraft til å stå i livet.
Sønnen betyr alt
Når samtalen dreier over på sønnen Tolli, 23, blir tonen en annen.
– Han betyr alt for meg.
Björg beskriver ham som sitt største mirakel.
Hun og Eric fikk bare noen få år sammen før han døde.
Likevel velger hun i dag å fokusere på takknemligheten over sønnen.
– Så varm, klok og omsorgsfull
Det er ikke prestasjonene hans Björg trekker fram.
Hun snakker om mennesket han har blitt.
– Den fine gutten vår er så varm, klok og omsorgsfull.
Hun sier hun er stolt av den han er.
– Jeg er så stolt av hvem han har blitt.
Lærte å være til stede
Tolli lærte henne også noe om tid.
– Barn er ikke opptatt av hva som skjedde i går eller hva som kan gå galt i morgen.
For Björg ble det en påminnelse om å leve mer i øyeblikket.
– Han lærte meg å være til stede.
Livet er skjørt
Tapet av ektemannen gjorde én ting særlig tydelig.
– Livet er veldig skjørt.
Hun vet hvor raskt hverdagen kan endre seg.
Derfor er hun opptatt av å uttrykke takknemlighet.
– Jeg både starter og avslutter hver dag med å takke – for absolutt alt.
Har mye kjærlighet rundt seg
Björg beskriver livet sitt som travelt.
Kunstutstillinger, foredrag, bøker, podkast og ulike prosjekter fyller kalenderen.
Men menneskene rundt henne kommer først.
– Jeg er så heldig å ha maaaaange nydelige mennesker i livet mitt.
Og dem gir hun gjerne en klem.
Singellivet oppleves ikke som et savn
Björg er for tiden singel.
Det er likevel ikke noe tomrom hun beskriver som stort.
Hun opplever at livet allerede er fullt av kjærlighet gjennom familie, venner og andre nære relasjoner.
For henne er kjærlighet langt større enn bare et parforhold.
Vil bruke kreftene på det hun kan påvirke
Hun bruker lite energi på spørsmålet om hvorfor vonde ting skjer.
I stedet vender hun oppmerksomheten mot hva hun faktisk kan gjøre.
– Jeg tror vi får det bedre når vi bruker kreftene på det vi kan påvirke.
Og så kommer oppfordringen som går igjen:
– Vi må huske å elske hverandre – mens vi kan.
Livsglede er ikke tilfeldig
Det kan være lett å tro at Björgs livsglede bare er en del av personligheten.
Selv mener hun noe annet.
– Livsglede er noe vi må ta ansvar for selv.
Det betyr ikke at vi kan kontrollere livet.
Men vi kan påvirke hvordan vi møter det.
– Smerten skal ikke få hovedrollen
Björg er tydelig på at det vanskelige fortsatt eksisterer.
Hun prøver ikke å late som om sorg eller traumer forsvinner.
Men hun nekter å gjøre dem til hele identiteten sin.
– Jeg vil ikke at smerten skal få hovedrollen.
For henne kan sorg og glede eksistere samtidig.
Ikke et finere kjøkken
Hun ler når hun beskriver hva livsglede ikke handler om.
– For meg handler ikke livsglede om å være tynnere eller få et finere kjøkken.
Hun mener mange bruker for mye tid på å måle seg selv mot ytre standarder.
Gjennom kurs og foredrag møter hun stadig mennesker som føler seg utilstrekkelige.
– Altfor mange tror de ikke er gode nok
Det gjør inntrykk.
– Altfor mange går rundt og tror at de ikke er gode nok.
For Björg starter løsningen med egenverd.
Verdien sitter ikke i prestasjonene.
Og hun mener livet blir lettere når man klarer å møte seg selv mildere.
Et nytt prosjekt i Valdres
De siste årene har Björg også brukt mye energi på småbruket sitt i Sør-Aurdal.
Der ønsker hun å skape noe rundt tradisjon, kultur og møte mellom mennesker.
Utgangspunktet er enkelt.
– Jeg tror folk mer enn noensinne lengter etter noe ekte.
Langbord, flatbrød og gamle tradisjoner
Hun trekker fram opplevelser som står langt fra den raske digitale hverdagen.
Samtaler rundt langbord.
Nystekt flatbrød.
Ysting.
Folkemusikk.
Mennesker som fortsatt bærer tradisjonene videre.
– Det skjer noe når vi får oppleve dette fine på nært hold.
Vil vise norsk bygdekultur
Sammen med samarbeidspartnere ønsker hun å gi både nordmenn og turister muligheten til å møte bygdekultur gjennom dem som faktisk lever den.
Prosjektet handler ikke bare om nostalgi.
Björg ser det som et svar på en tid hun opplever som hektisk og urolig.
– Vi lever i en tid hvor mye går veldig fort og mye er kaotisk.
Derfor tror hun flere søker etter noe meningsfylt.
Fellesskap er kjernen
Bak satsingen ligger det samme temaet som går igjen i resten av livet hennes.
Tilhørighet.
Hun tror mange føler seg mer ensomme enn nødvendig.
– Vi trenger ikke alltid råd.
Noen ganger er behovet langt enklere.
– Ofte trenger vi bare at noen ser oss, smiler eller byr på en klem.
– Vi trenger hverandre
Hun blir rørt når hun snakker om dette.
– Vi trenger hverandre mer enn noen gang.
Hun håper satsingen i Valdres samtidig kan bidra til å bevare kunnskap og tradisjoner.
Dersom flere kan leve av å dele det de kan, mener hun også at kulturarven får større sjanse til å overleve.
Vil bevare røttene
For Björg handler det til slutt om mer enn et småbruk.
Det handler om hvordan mennesker finner mening.
Hvordan de kjenner tilhørighet.
Og hvordan gamle historier kan gi trygghet i en verden som endrer seg raskt.
Troen binder alt sammen
Gjennom hele livet hennes går de samme verdiene igjen.
Troen på Gud.
Troen på kjærligheten.
Troen på at mennesker kan forandre seg.
Troen på tilgivelse.
Og troen på at selv etter store tap kan det finnes en vei videre.
– Her hører jeg til
Björg oppsummerer det gjennom behovet for fellesskap.
– Vi trenger historier.
Så kommer røttene.
– Vi trenger røtter.
Og til slutt det kanskje viktigste:
– Vi trenger steder hvor vi kjenner: «Her hører jeg til.»
