Den dagen den kjente, lenge glemte lyden av en gammel motorsykkel plutselig runget over den støvete bygdeveien, ble alle sjokkert.
Folk tittet ut fra portene, noen stoppet ved brønnen, og selv gamle Nina la bøtten til side da hun kjente igjen den klaprende motoren.
Det var gamle Stepan.
Han var allerede sytti. Etter at kona hans døde, snakket han knapt med noen, bar på den samme gamle frakken i årevis og utsatte selv de enkleste gjøremålene. Taket på huset lekket hver vår, gjerdet var skjevt, og hagen var gjengrodd.
Men den dagen overrasket det ingen at Stepan plutselig kjørte på sin gamle motorsykkel igjen.
Bak ham satt en kvinne.
Hun var omtrent tretti år, hadde på seg en blå kjole med prestekrager og holdt seg fast i den gamle mannen som om det var helt normalt. Motorsykkelen kjørte sakte, motoren stotret av og til, og noen ganger måtte de dytte med føttene fordi motoren tilsynelatende ikke ville starte.
Da de stoppet foran Stepans gård, hadde allerede en liten menneskemengde samlet seg ved nabogjerdet.
— Herregud, han har blitt gal… — hvisket gamle Nina.
— ER DET BARENDE? — spurte gamle Kolja.
Men Stepan, som om han ikke merket noe, tok av hjelmen, hjalp kvinnen av motorsykkelen og sa helt rolig:
— Dette er Lena. Min kone.
I noen sekunder var det en slik stillhet i hele gaten at ikke engang hønene kaklet. Så begynte hviskingen.
Noen lo, noen ristet på hodet, andre sa rett ut at den gamle mannen hadde mistet forstanden etter at kona døde.
— Hun er jo førti år yngre enn ham!
— Sikkert ute etter pengene hans.
— Vi får se hvor lenge hun blir her.
Lena hørte alt, men smilte rolig og hilste på alle som om ingenting uvanlig hadde skjedd.
Men etter noen dager ble hele landsbyen igjen sjokkert da de så hva som foregikk i huset til den gamle mannen og hva hans nye kone gjorde 😨😢
I DE TO FØRSTE DAGENE VENTET HELE BYGDA PÅ SKANDALE. MEN INGENTING SKJEDDE. PÅ DEN TREDJE DAGEN LA NABOENE MERK TIL NOE MERKELIG.
Om morgenen røyk det fra pipa, lukten av nybakt brød strømmet ut av vinduet, og i gården hang noen nyvaskede klær til tørk.
Det var Lena.
Hun satt ikke et øyeblikk stille. Først vasket hun vinduene som ikke hadde blitt rengjort på ti år, deretter ryddet hun ut den gamle låven, og så tok hun halve rotet ut av boden.
Men det mest bemerkelsesverdige skjedde på den femte dagen.
Lena gikk ut i gården, så på taket og sa til Stepan:
— Du kan ikke leve slik. Når det regner, er det nesten som å være ute i huset ditt.
— Jeg har jo alltid ønsket å… — mumlet den gamle mannen.
— DA STARTER VI NÅ MED EN GANG. I DAG BEGYNNER VI.
Og allerede samme dag fikk hele landsbyen se en utrolig scene.
Stepan sto på taket. Den samme Stepan som i årevis hadde gått bøyd rundt og sagt at han ikke hadde krefter til noe. Han skiftet bord, festet jern, kjeftet på spikrene og… lo.
Nede sto Lena og rakte ham verktøyene.
En uke senere sto et nytt gjerde i gården. Etter to uker var hagen pløyd og beplantet. I huset luktet det kake, og om kvelden kom naboene til Stepans bord fordi Lena kunne snakke på en måte som fikk folk til å bli lenger enn de hadde tenkt.
En kveld sa gamle Nina stille til Kolja:
— Vet du… først trodde jeg at vår nabo hadde blitt gal.
— Og nå?
GAMLE NINA SÅ PÅ STEPANS GÅRD, DER HAN LO OG REPARERTE DEN GAMLE MOTORSYKKELEN, OG LENA STO VED SIDEN AV HAM OG FORTALTE HAM NOE.
— Nå tenker jeg… hun har rett og slett gitt ham livet tilbake.
I det øyeblikket forsto hele landsbyen noe ingen hadde forventet.
Gamle Stepan, som alle hadde trodd var ensom og nesten brutt, var plutselig den lykkeligste mannen i hele gaten.
