Bertine Zetlitz nærmer seg tre tiår som plateartist, men har fortsatt den samme grunnleggende drivkraften som da hun satt alene med demoer på hybelen.
Hun vil inn dit det gjør litt vondt.
Finne det som skurrer.
Og lage musikk av det.
– Jeg har alltid tenkt at der hvor gørra ligger, det er egentlig der gullet er, sier hun.
Under NOPAs «Låtskriverprat» på by åpnet Zetlitz seg om både starten, motstanden fra plateselskapet, kvinnepresset på 90-tallet og hvorfor det nye albumet La oss snakke om været har gitt henne en ny trygghet som artist.
Startet med 50 hjemmelagde demoer
Da Bertine ga ut singelen «Getting out» i 1997 og debutalbumet Morbid Latenight Show året etter, lå det allerede mange år med låtskriving bak.
– Jeg hadde en kassett med kanskje 50 demoer som jeg hadde spilt inn hjemme på hybelen.
Innspillingene var alt annet enn polerte.
– Jeg hamret inn på piano og sang, og så var det all slags bakgrunnsstøy, folk som ringte på, alt var med.
Likevel var det nettopp der fundamentet ble lagt.
Bob Dylan, Tracy Chapman og Prince
Musikkinteressen startet lenge før platekontraktene.
Som barn ble Zetlitz fascinert av tekstene til Bob Dylan.
Så kom Tracy Chapman.
– Da Tracy Chapman kom, så trodde jeg hjernen skulle eksplodere.
Samtidig åpnet MTV og Sky Channel en helt ny visuell musikkverden.
Og så oppdaget hun Prince.
– Da tenkte jeg: Ok, du kan både si noe og pakke det inn i fint glanspapir.
– Jeg skulle egentlig bli singer-songwriter
Selv om Bertine senere ble kjent for elektronisk pop, så hun opprinnelig for seg en helt annen artistkarriere.
– Jeg tenkte at jeg skulle bli singer-songwriter.
Som 17–18-åring sto hun på Egertorget og spilte Suzanne Vegas «My Name Is Luka» om og om igjen.
– Jeg spilte den ti ganger etter hverandre.
På den tiden var det de lange, alvorlige historiene som sto i sentrum.
Hun ønsket å skrive tekster med mening, gjerne politiske eller fortellende.
Noen ganger ble låtene kanskje litt vel lange.
Hun beskriver blant annet sanger om naboen som døde.
Ville «inn i TV-en»
Samtidig satt den unge Bertine hjemme og så på musikkvideoer.
Hun husker hvordan hun så på den gamle TV-en og tenkte på avstanden mellom sin egen stue og menneskene inne på skjermen.
– Hvordan kommer jeg meg fra det teppet her og inn dit?
Veien virket enorm.
Hun skjønte tidlig at hun måtte inngå noen kompromisser dersom hun skulle få en plass i musikkbransjen.
Ble ikke tvunget inn i den ville stilen
Debutperioden var visuelt svært preget av 90-tallet.
Elektronisk musikk.
Ekstreme frisyrer.
Et uttrykk som kunne få det til å se ut som om plateselskapet hadde konstruert hele figuren.
Det avviser Zetlitz.
– Mange har lurt på: Stakkars deg, nå ble du veldig manipulert inn i platebransjen, og sa de til deg at du måtte ha sånn rart hår?
Men frisøren eller plateselskapet var ikke problemet.
– Alle som kjente meg på 90-tallet, visste jo at jeg brukte en hel flaske hårspray for å få de der syke piggene.
Hun mener derfor selv at hun ble forholdsvis lite styrt på akkurat dette området.
Fant veien inn i elektronisk pop
Gjennom møter med Olle Abstract og Jan Bang begynte de tidlige pianolåtene å få en ny form.
Bang produserte debutalbumet og hjalp med å raffinere det hun omtaler som de «50 hamrende pianolåtene».
Zetlitz var ikke en naturlig del av klubbmiljøet.
– Jeg var i utgangspunktet ikke en club-kid.
Men hun så muligheten.
– Jeg skjønte at det var et smart kompromiss, å gå inn den døra for å komme inn i den tjukke TV-en.
Plateselskapet hadde liten tro på debutplata
Suksessen kom ikke fordi alle rundt henne var overbevist.
Tvert imot.
Bertine forteller at det var betydelig skepsis internt i EMI før debutalbumet.
Noen ønsket nærmest ikke å stå bak utgivelsen.
Hun hadde nylig snakket med Olle Abstract, som fortsatt har gamle e-poster fra denne perioden.
– Du skulle sett mailene, hadde han sagt til henne.
Der skal det komme fram at folk internt måtte kjempe for prosjektet.
Noen mente platen ikke burde gis ut.
Andre tok den på seg motvillig.
Plutselig fikk hun velge produsent fra «øverste hylle»
Etter debuten åpnet en ny dør seg.
Zetlitz fikk beskjed om at hun kunne jobbe med en av tidens mest ettertraktede produsenter.
Valget falt blant annet på Tore Johansson, kjent fra arbeid med The Cardigans, a-ha, Suede og New Order.
– Nå kan du velge fra øverste hylle, fikk hun høre.
Resultatet ble blant annet Beautiful So Far.
Superprodusentene var ikke alltid så glamorøse
Men livet med store internasjonale produsenter svarte ikke alltid til forventningene.
Zetlitz beskriver en arbeidsform der produsenten kunne komme inn i studio, sette på en loop og deretter forsvinne.
– Så kom de tilbake etter to timer.
Hvis artisten ikke hadde skrevet en låt innen da, ble det ingen låt den dagen.
I tillegg skulle produsenten ha halvparten av rettighetene.
– Og så skulle de jo ha 50–50 av kaka.
Med Fred Ball ble alt annerledes
Da Bertine senere begynte å jobbe med Fred Ball, endret stemningen seg.
Sammen laget de albumene Roller Skating og My Italian Greyhound.
Denne perioden beskriver hun som noe av det morsomste hun har opplevd i studio.
– Jeg tror aldri jeg har hatt det så gøy i hele mitt liv.
De kunne sitte og høre på gamle Prince-B-sider og bestemme seg for å lage noe med samme følelse.
– Og så satte vi i gang.
Hun beskriver perioden som en to måneder lang «bundle of joy».
Overgangen til norsk ble krevende
Senere kom et nytt vendepunkt.
Zetlitz begynte å synge på norsk, blant annet gjennom samarbeidet med Prepple Houmb fra DumDum Boys.
Det var ikke et tilfeldig valg.
Hun følte at engelsken hadde blitt for enkel.
– Jeg kjente at jeg begynte å bli lat i forhold til de engelske tekstene.
På engelsk kunne hun gjemme seg mer.
Norsk gjorde alt mer direkte.
Måtte først skrive på engelsk
I starten var overgangen så vanskelig at hun skrev tekstene på engelsk først.
Deretter oversatte hun dem.
Hun beskriver den norske låtskrivingen som langt mer sårbar.
– Det er et eller annet med det norske som må komme intuitivt.
For mye analyse kan ødelegge prosessen.
– En pipettedråpe med magi
Zetlitz mener gode låttekster inneholder noe man ikke helt kan planlegge.
– Det er den lille pipettedråpen med magi som er i det å skrive låttekst.
På norsk må denne følelsen komme enda tydeligere fram.
– Du må la deg rive med på en helt annen måte.
Det har også vært en viktig del av arbeidet med hennes nye norskspråklige album La oss snakke om været, som slippes 18. september.
Oppsøker samarbeid aktivt
En viktig del av karrieren har vært ønsket om å jobbe med ulike mennesker.
Bertine forteller at hun har lav terskel for å sende en melding til artister og produsenter hun liker.
– Skal vi samarbeide?
Hun prøver rett og slett å ta kontakt med folk hun synes gjør noe bra.
Avvisning tar hun ikke særlig personlig.
– Jeg tror Lars Vaular ghoster meg, han orker ikke mer, sier hun med latter.
Viktig å erkjenne hva andre kan
For Zetlitz handler samarbeid også om å vite hvor egne grenser går.
Noen kommer inn med kunnskap man selv ikke har.
Og det mener hun er en styrke.
Hun beskriver det som å vite:
Her slutter min kunnskap.
Der begynner din.
Kvinnelige artister ble satt opp mot hverandre
Når Bertine ser tilbake på 90-tallet, er det én ting hun mener var særlig skadelig.
Kvinnelige artister fikk høre at det bare var plass til svært få av dem.
– Vi som kvinnelige artister fikk vite at det var jævlig få plasser til oss.
Budskapet ble derfor at man måtte holde fast i sin egen posisjon.
Andre kvinner ble fort behandlet som konkurrenter.
– De andre jentene skulle holdes unna
Zetlitz mener denne tankegangen skadet kreativiteten.
– Du fikk beskjed om at nå er det best du biter deg fast.
Og særlig kvinnelige konkurrenter skulle holdes på avstand.
– Alle andre konkurrenter, spesielt andre jenter, de skulle bare holdes unna.
I dag er hun glad for at kulturen har endret seg.
Gleder seg over andre kvinners suksess
Zetlitz opplever større raushet mellom kvinnelige artister nå.
Hun sier hun genuint gleder seg når andre lykkes.
For henne kan én kvinnes suksess også være positivt for andre kvinner i bransjen.
Hun tror noe av forskjellen kan handle om generasjon.
Har angret på at hun slapp kontrollen
Selv om Bertine beskriver seg som ganske avslappet i studio, finnes det ting hun gjerne ville gjort annerledes.
I perioder jobbet hun med mange ulike produsenter uten å delta nok i selve mikseprosessen.
Resultatet kunne komme tilbake med detaljer hun ikke likte.
Som merkelig reverb på vokalen.
Noen av disse valgene kan hun fortsatt irritere seg over.
Kan høre hvor hun mistet seg selv
Når hun ser tilbake på låtkatalogen, hører Zetlitz tydelig hvilke perioder som fungerte best.
Det verste skjer når hun begynner å lure for mye på hva publikum ønsker.
Eller når hun betrakter seg selv for mye utenfra.
– Da er det ikke bra.
På de sterkeste låtene skjedde det motsatte.
Der klarte hun å gå helt inn i materialet.
– Gå inn der det er mørkest
Det er kanskje her den tydeligste røde tråden i Bertine Zetlitz’ nesten 30 år lange karriere finnes.
Hun søker mot det vanskelige.
– Jeg har jo alltid tenkt at du går inn der det er mørkest.
Så setter hun seg ned der.
Prøver å forstå det.
Destillere det.
Og gjøre det til noe andre kan kjenne seg igjen i.
Der ligger gullet
Bertine har aldri ønsket å gjøre tekstene for private.
Hun vil ta egne opplevelser og gjøre dem allmenne.
Og ofte mener hun at det mest interessante materialet ligger akkurat der man helst vil se bort.
– Der hvor gørra ligger, det er egentlig der gullet er.
Det er kanskje også derfor hun fortsatt holder på.
Fra kassetten med 50 demoer på hybelen til et nytt norskspråklig album nesten tre tiår senere.
For Bertine Zetlitz er musikken fortsatt en forlengelse av barnet som satt på gulvet foran TV-en og lurte på hvordan hun skulle komme seg inn i skjermen.
Nå har hun vært der i snart 30 år.
