Det har gått mer enn åtte år siden Liv Engom (75) sist møtte venninnen Anne-Elisabeth Hagen. Likevel er det særlig én ting fra deres siste møte hun fortsatt tenker på. Noe Anne-Elisabeth sa den gangen, har blitt værende i tankene hennes. Nå forteller Liv om samtalen som fikk en helt annen betydning etter at venninnen forsvant.
For Liv Engom er Anne-Elisabeth Hagen langt mer enn et navn i en av Norges mest omtalte forsvinningssaker. Hun er en venninne hun kjente personlig, et menneske hun hadde samtaler med, og som hun fortsatt bærer med seg i minnene.
Det siste møtet mellom de to fant sted for åtte år siden. I ettertid har Liv stadig vendt tilbake til det som ble sagt, og særlig ett spørsmål har vært vanskelig å legge fra seg.
Hvorfor sa Anne-Elisabeth akkurat det hun sa?
Reagerte på venninnens oppførsel
Når Liv Engom nå forteller om den siste gangen de møttes, trekker hun fram hvordan Anne-Elisabeth framsto.
– Hun virket oppskaket.
Det er en beskrivelse som har fått spesiell betydning for Liv etter det som senere skjedde.
Hun husker at venninnen virket berørt av noe, men hva som lå bak reaksjonen, er ikke avklart i opplysningene som er kommet fram her.
I årene etterpå har Liv tenkt mye på møtet og ordene som ble utvekslet.
Det er særlig spørsmålet «Hvorfor sa hun det?» som fortsetter å dukke opp.
Åtte år er lang tid. Likevel kan enkelte samtaler bli stående i minnet med en styrke som gjør dem vanskelige å legge bak seg.
For Liv har dette siste møtet blitt nettopp en slik opplevelse.
Frykter at Anne-Elisabeth skal bli glemt
Det er ikke bare minnene fra den siste samtalen som opptar 75-åringen.
Liv er også redd for at Anne-Elisabeth som menneske skal forsvinne i skyggen av den omfattende oppmerksomheten rundt saken.
Etter så mange år uten venninnen bærer hun fortsatt på både spørsmål og savn.
Når hun nå velger å fortelle om møtet deres, handler det derfor også om å rette oppmerksomheten mot kvinnen hun selv kjente.
Bak navnet Anne-Elisabeth Hagen finnes et levd liv, personlige relasjoner og mennesker som fortsatt husker henne.
For Liv er det viktig at dette ikke blir borte.
Et siste møte som fortsatt vekker spørsmål
Når noen forsvinner, kan helt vanlige samtaler få en annen betydning for dem som blir igjen.
Ord som kanskje ikke virket avgjørende der og da, kan bli gjenstand for mange spørsmål i ettertid.
Slik har det vært for Liv Engom.
Hun vet at det siste møtet med Anne-Elisabeth ikke kan gjentas. Hun kan heller ikke gå tilbake og stille alle spørsmålene hun sitter igjen med.
Det hun kan gjøre, er å fortelle hva hun husker.
At Anne-Elisabeth virket oppskaket, er én av detaljene hun har valgt å dele. Samtidig er det viktig å understreke at dette alene ikke forteller hva som hadde skjedd, eller hva venninnens reaksjon skyldtes.
Livs minner gir et personlig innblikk i tiden før Anne-Elisabeths forsvinning, men de gir ikke i seg selv noe sikkert svar på mysteriet.
Etter åtte år sitter savnet fortsatt igjen
For mange er Anne-Elisabeth Hagens navn først og fremst knyttet til ubesvarte spørsmål.
For Liv Engom handler det også om vennskapet.
Hun har nå levd i over åtte år uten å se kvinnen hun en gang kunne møte og snakke med.
At den siste samtalen fortsatt opptar henne, viser hvor sterkt enkelte minner kan feste seg når en person blir borte.
Hun ønsker ikke at venninnen skal bli glemt, og derfor forteller hun nå om et møte som fremdeles gjør inntrykk.
Det store spørsmålet som har fulgt henne gjennom årene, står fortsatt igjen:
Hva var det Anne-Elisabeth ønsket å formidle den siste gangen de møttes, og hvorfor har akkurat disse ordene blitt så viktige for Liv Engom?
