Dagny Norvoll Sandvik fikk en av festivalens mest synlige oppgaver da hun inntok Amfiet på Øyafestivalens siste kveld. 36-åringen hadde både et nytt musikalsk uttrykk, et stort sceneshow og en katalog full av kjente låter å spille på.
Likevel ble konserten en kveld med tydelige kontraster.
Det låter pent. Det ser gjennomarbeidet ut. Publikum får flere sterke øyeblikk. Men samtidig sitter man igjen med følelsen av at Dagny ennå ikke helt har bestemt seg for hvem hun ønsker å være i denne nye fasen av karrieren.
Fem år med norske kvinner på toppen
Dagny føyer seg inn i en tydelig rekke på Øyafestivalen.
De siste fem årene har den norske hovedartisten på festivalens siste dag vært en kvinne.
Aurora og Sigrid har stått der før henne, det samme har Gabrielle og Girl in Red. Denne lørdagen var turen kommet til Dagny.
Det kan se ut som et tydelig mønster, men forklaringen trenger ikke være mer dramatisk enn en blanding av tilgjengelighet, økonomi og hvilke artister som treffer det unge festivalpublikummet best.
Og lista hun overtar plassen i, inneholder flere konserter det fortsatt snakkes om.
Girl in Reds opptreden året før viste hvor sterkt et slikt norsk hovednavn kan fungere når artistens identitet og sceneshow drar i samme retning.
For Dagny ble utfordringen en annen.
Har forlatt den trygge poprocken
Tromsø-artisten har nemlig endret kurs.
Den direkte, lyse og livsbejaende poprocken hun lenge ble forbundet med, har gradvis fått selskap av et mørkere, glattere og mer sensuelt elektronisk uttrykk.
Det nye albumet «Dancefloor Erotica» gjør ambisjonene ganske klare allerede i tittelen.
Her er det klubb, kropp, natt og dans som står i sentrum.
Madonnas mer uhemmede popperioder ligger som en tydelig referanse over prosjektet, samtidig som Dagny forsøker å sette sitt eget preg på materialet.
Det fungerer flere steder på plate.
På scenen er bildet mer ujevnt.
Åpningen blir for kontrollert
Det nye materialet får dominere starten av konserten.
«This is the Mantra», tittelsporet «Dancefloor Erotica» og «C’est La Vie» kommer tidlig, med dansere rundt Dagny og et tydelig koreografert uttrykk.
Alt er på plass.
Bevegelsene sitter.
Produksjonen er stram.
Problemet er at det også kan føles nettopp slik: planlagt ned til minste detalj.
I stedet for at låtene eksploderer ut i festivalområdet, blir åpningen mer kontrollert enn spontan.
Det er mye som skjer på scenen, men energien føles ikke alltid tilsvarende levende.
De eldre låtene løfter konserten
Når Dagny går tilbake til deler av katalogen som publikum allerede kjenner godt, skjer det noe.
«Backbeat» gir konserten mer umiddelbar kraft.
Senere gjør «Heartbreak in the Making» mye av det samme.
Her virker hun tryggere i materialet, og forbindelsen mellom melodiene, stemmen og publikum blir mer naturlig.
Det blir mindre demonstrasjon av et nytt konsept og mer konsert.
Dagny selv jobber hardt gjennom hele settet og sparer ikke på energien.
«Rain» blir blant kveldens sterkeste øyeblikk
Også det nyere uttrykket viser at det finnes noe interessant å bygge videre på.
«Gosh» fungerer godt i liveformatet, mens «Rain» peker seg ut som et av de mest vellykkede øyeblikkene under hele konserten.
Her faller flere av brikkene på plass.
Stemmen, produksjonen og den mer voksne elektropopen trekker i samme retning.
Det er i slike øyeblikk man aner hvorfor Dagny har ønsket å endre kurs.
Problemet er at resten av konserten ikke holder det samme nivået hele veien.
Flere låter blir stående mellom høydepunktene
«Love You Like That» og «Brightsider» er kjente navn i katalogen hennes, mens «Turns Out I’m Not A Robot» og «Black Bugatti» representerer nyere materiale.
I denne sammenhengen blir de likevel stående som mindre markante partier mellom kveldens beste øyeblikk.
De fyller ut settlisten uten å gjøre konserten tydeligere.
Det er nettopp dette som blir kveldens hovedproblem.
Dagny har gode låter.
Hun har scenetekke.
Hun har et nytt visuelt og musikalsk univers.
Men helheten mangler fortsatt en klarere signatur.
«Somebody» gjør jobben til slutt
Mot slutten kommer selvfølgelig «Somebody».
Den gjør omtrent det man forventer.
Låten har blitt en av Dagnys mest effektive publikumsfavoritter, og den fungerer som en naturlig avslutning på konserten.
Samtidig møter hun hard konkurranse fra resten av festivalområdet, der Underworld fyrer av «Born Slippy».
Det sier også noe om Øya-kvelden.
Dagny står med den store norske avslutningsplassen, men hun befinner seg midt i et festivalprogram der oppmerksomheten trekkes i flere retninger helt fram til siste tone.
En artist midt i et skifte
Det mest interessante ved Dagny akkurat nå er kanskje ikke at alt fungerer.
Det er at hun tydelig er i bevegelse.
«Dancefloor Erotica» viser en artist som ikke vil bli stående fast i den samme typen pop hun allerede har mestret.
Hun forsøker å bli mørkere, mer sensuell og mer elektronisk.
Det er et modig skifte.
Og flere av låtene viser at det kan bli svært bra.
Men på Øyafestivalen fremstår overgangen fortsatt som uferdig.
Det nye showet er gjennomarbeidet, kanskje for gjennomarbeidet.
De eldre låtene føles fortsatt mer umiddelbare.
Og mellom de to uttrykkene leter Dagny etter den versjonen av seg selv som kan samle alt.
Hun er definitivt på vei et sted.
På denne festivalnatten var det bare ikke helt tydelig hvor.
