Jeg er veterinær, og jeg får ofte telefoner om natten. Folk er overbevist om at man med et diplom må kunne løse alt – fra en hund som nyser til å redde livet deres. Men Anna ringte på dagtid. Og i stemmen hennes lå en slik utmattelse, som om hun ikke hadde sovet ordentlig på flere måneder.
— „God dag, er dette klinikken? Mitt navn er Anna. Jeg har en time hos dere. Jeg har et problem med katten min… hun lar meg ikke sove.“
Setningen „katten lar meg ikke sove“ kan bety mye. Men i tonen hennes var det ikke irritasjon, bare ekte bekymring.
Anna kom pent kledd, litt anspent. Rundt femtifem år gammel, med streng frisyre, kåpe som passet til støvlene. Transportboksen holdt hun forsiktig, som om det var porselen inni.
— „Dette er Luna“, sa hun. „Et vakkert navn, mannen min valgte det. Men om natten er hun ikke Luna, hun er en vekkerklokke med klør.“
Fra boksen så store øyne på meg. En kraftig grå katt med tett pels og rolig blikk. Ikke spor av aggresjon.
— „Hva er det egentlig som skjer?“ spurte jeg.
Anna trakk pusten dypt.
— „HUN VEKER MEG HVER ENESTE NATT. ALLTID RUNDT TRE ELLER FIRE OM MORGENEN. FØRST DYPER HUN MEG FORSIKTIG I ANSIKTET MED LABBEN. HVIS JEG IKKE REAGERER, BLIR HUN MER PÅGÅENDE. HUN KAN OGSÅ BITE MEG I HÅNDEN. DRA AV MEG DYNA. FØRST NÅR JEG STÅR OPP OG GÅR INN I STUEN OG LEGGER MEG PÅ SOFAEN, ROER HUN SEG. OG SÅ SNART JEG ER BORTE, LEGGER HUN SEG PÅ PUTEN MIN OG SOVER TIL MORGENEN.“
— „Hvor lenge har dette pågått?“
— „I omtrent tre måneder. Først trodde jeg at personligheten hennes hadde forandret seg. Så trodde jeg at jeg innbilte meg alt. Terapeuten sa det var søvnløshet på grunn av stress. Han ga meg beroligende midler. Men det ble ikke bedre.“
Luna satt rolig ved siden av eieren sin og tok ikke blikket fra henne. Jeg undersøkte katten. Hjerte regelmessig, pust rolig, vekt normal. Et helt friskt dyr.
Og i det øyeblikket skjønte jeg, med en urolig følelse, at det ikke var noe psykisk galt med katten – og at noe langt mer urovekkende var i ferd med å skje 😢🫣
— „Anna“, spurte jeg, „hvordan føler du deg når hun vekker deg?“
Hun tenkte et øyeblikk.
— „Dårlig. Hjertet mitt banker raskt. Munnen er tørr. Noen ganger føler jeg at jeg ikke får puste. Jeg tenker da at blodtrykket mitt er ute av kontroll. Jeg tar en tablett under tungen og går inn i stuen. Der blir det bedre etter en stund.“
— „HAR NOEN NOEN GANG SAGT TIL DEG AT DU SNORKER?“
Hun virket litt flau.
— „En nabo sa en gang at jeg plutselig blir stille om natten og så trekker pusten brått.“
Jeg så på katten. Den vek ikke fra Annas blikk.
— „Det virker som om Luna ikke vekker deg fordi hun er vanskelig“, sa jeg. „Hun reagerer kanskje på det som skjer med deg i søvne. Dyr merker når pusten endrer seg eller hjertet slår uregelmessig. For dem er det et alarmsignal.“
Anna så på meg som om jeg hadde sagt noe uventet.
— „Mener du at hun redder meg?“
— „Jeg kan ikke bevise det“, svarte jeg. „Men jeg er sikker på at problemet ikke ligger hos katten. Du bør undersøke deg. Blodprøver, blodsukker, hjertet – kanskje også pusten din om natten. Start der.“
HUN VAR STILLE LENGE, SÅ NIKKET HUN.
En uke senere ringte Anna igjen. I stemmen hennes var den dype trettheten borte.
— „Jeg tok undersøkelsene“, sa hun. „Blodsukkeret mitt er forhøyet. Og legen sendte meg til kardiolog. De fant problemer med hjertet. Dessuten har jeg pustestopp om natten. Jeg ble henvist til flere tester. Legen sier det er alvorlig.“
Hun tok en pause og la stille til:
— „Hvis Luna ikke hadde vekket meg… ville jeg fortsatt ha trodd det bare var stress.“
Nå er Anna i behandling. Hun får medisiner og søvnterapi. Hun sover allerede bedre. Luna kommer fortsatt til henne om natten, men legger seg bare ved siden av henne og maler stille.
