Mange år hadde han levd alene ved skogkanten. Tidligere hadde det vært liv her: venner kom på besøk, slektninger stakk innom av og til, gårdsplassen hadde hatt en bil, og huset var fylt med stemmer. Men med tiden forsvant alt dette. Hans kone var død, sønnen hadde flyttet langt bort og kontaktet ham sjelden. Huset ved sjøen ble stille og tomt.
Den gamle mannen hadde vendt seg til ensomheten. Om morgenen gikk han ut på verandaen, så ut mot skogen, lyttet til vinden som raste gjennom furuene, og fyrte opp i ovnen. Av og til gikk elg i det fjerne, eller rever snek seg gjennom buskene, men ville dyr kom aldri nær huset.
Denne morgenen våknet han før daggry. Først trodde han det var vinden som slo en gren mot døren. Så hørtes et dump lyd, som om noen hadde slått tungt mot verandaen.
Den gamle mannen kastet på seg en varm jakke og åpnet forsiktig døren. Og stivnet.
Rett foran døren sto en enorm bjørnehunn. Fra munnen hennes steg damp opp, snøen glitret i pelsen hennes. Men det merkeligste var ikke det.
Mellom tennene hennes holdt hun et lite bjørneunge.
Dyret knurret ikke og viste ikke tennene. Bjørnen stod bare der og så rett på mannen. I øynene hennes var det ingen sinne, bare bekymring.
Den gamle mannen følte hjertet sitt slå hardt i brystet. Hverandre hadde lukket døren og gjemt seg i huset. Fornuften rådet til nettopp det.
MEN NOE I DET BLIKKET FIKK HAM TIL Å STÅ DER. LANGSAMT TOK HAN ET SKRITT FREM. BJØRNEN SENKET FORSIKTIG UNGEN NED I SNØEN.
Og akkurat da gjorde det ville dyret noe som fikk den gamle mannen til å forstå hvorfor det hadde kommet til huset sitt. Fortsettelsen av denne historien finner du i første kommentar.
Den lille kroppen til bjørneungen rørte seg knapt.
Da den gamle mannen bøyde seg ned mot dyret, la han merke til en tynn metallsløyfe på poten. Det var en fangstfelle som hadde skjært seg dypt inn i huden. Ungen rørte seg nesten ikke og pustet tungt.
Forsiktig åpnet han sløyfen og frigjorde poten. Deretter løftet han det lille dyret og bar det inn i huset. Han la bjørneungen nærmere ovnen, dekket den med et gammelt ullteppe, og begynte forsiktig å gni den for å varme den opp.
Bjørnen satt hele tiden utenfor verandaen og gikk ikke bort.
Etter en stund rørte ungene seg svakt og åpnet øynene. Den gamle mannen tok den opp og bar den tilbake ut.
Bjørnen kom nærmere, tok forsiktig ungene i munnen og berørte deretter stille mannens hånd med snuten.
SÅ SNURTE DEN SEG OG FORSVANT SAKTE INN I SKOGEN.
Allerede neste dag fant den gamle mannen flere slike feller i buskene. Han fjernet dem alle, uten å la en eneste være igjen.
Etter dette møtet begynte han å vandre gjennom skogen hver dag igjen, som han gjorde for mange år siden.
