John Hammersmark har gjennom flere sesonger blitt kjent som en av de mest sindige skikkelsene i «Kompani Lauritzen».
Kapteinen på 54 år møter deltakerne med ro, tydelige beskjeder og et sterkt ønske om at de skal presse egne grenser. Han kan være streng når situasjonen krever det, men på skjermen framstår han nesten alltid kontrollert.
Bak den rolige fasaden finnes det likevel øyeblikk der irritasjonen melder seg.
Og den kan være kraftig.
Ble en nøkkelfigur i TV-suksessen
Da Dag Otto Lauritzen på 69 år og Kristian Ødegård på 52 lanserte ideen om militær-TV, var det få som kunne vite hvor stor suksess «Kompani Lauritzen» skulle bli.
Programmet traff raskt publikum.
Deltakerne fikk mye oppmerksomhet, men også befalet utviklet seg til profiler seerne ble svært godt kjent med. Flere av dem har kommet tilbake sesong etter sesong.
John Hammersmark er blant dem som virkelig har satt sitt preg på universet.
Han har fått en sentral rolle som motivator og støttespiller, men også som den som må presse deltakerne videre når frykten tar over.
Ser frykten på nært hold
Mange av utfordringene i programmet handler ikke bare om fysisk kapasitet.
For enkelte deltakere blir høyder et problem. Andre sliter med vann, svømming eller dykking. Tårnhopp kan se enkelt ut utenfra, men for den som står øverst og kjenner kroppen låse seg, kan oppgaven føles enorm.
I slike øyeblikk blir Hammersmark ofte stående tett på.
Han vet at personen foran ham teknisk sett kan klare oppgaven, men ser samtidig hvordan en mental sperre kan stanse alt.
Det er nettopp da irritasjonen kan komme.
– Har lyst til å bare kaste dem ut
Da Hammersmark nylig gjestet podkasten «Big Five», tok programleder Harald Eia på 60 år opp hvordan deltakerne reagerer når de blir redde og ønsker å trekke seg.
Hammersmark ble spurt om hva han selv føler når han står der og forsøker å få dem til å gjennomføre.
Svaret var langt mer direkte enn den rolige TV-versjonen av kapteinen kanskje skulle tilsi.
– Hundre prosent irritasjon. Noen ganger har jeg lyst til å bare kaste de ut av hoppetårnet, på tårnhopp. Jeg har lyst til å bare ta tak i vedkommende, og rive vedkommende under vann. Fordi at de forstår ikke hvor lite det er som egentlig skal til, sier han.
Da han fikk spørsmål om han faktisk noen gang hadde mistet besinnelsen ordentlig, var svaret kort.
– Ja. Skikkelig og.
Irritasjonen handler ikke om prestasjon
Hammersmark understreker samtidig at frustrasjonen ikke skyldes et krav om at alle skal lykkes med absolutt alt.
Det handler om noe annet.
Han ønsker at deltakerne skal få kjenne på følelsen av å gjøre noe de selv var sikre på at de ikke kom til å klare.
– Grunnen er ikke fordi alle må få til alt, men jeg vil at de skal få mestringsfølelsen av å ha turt å gjøre noe som de ellers ikke hadde turt. Det er det som er grunnen til at jeg er irritert.
For kapteinen er det få ting som slår øyeblikket der en deltaker går fra frykt til stolthet.
– Det er faktisk en av mine favorittfølelser, å se at andre får mestringsfølelse på noe som er skikkelig skummelt for dem, sier han.
Vil flytte grensene deres
Hammersmark mener at hele poenget med «Kompani Lauritzen» er at deltakerne skal oppleve utvikling.
Oppgavene skal ikke bare gjennomføres. De skal utfordre selvbildet og forestillingen om hva man tror man kan klare.
– Greia er jo at de skal flytte seg selv, det er det vi driver med.
Han legger ikke skjul på at enkelte oppgaver rent teknisk kan være enkle.
Et hopp fra et tårn krever for eksempel ikke kompliserte bevegelser. Likevel kan frykten gjøre oppgaven nesten umulig.
– Så det handler ikke om at jeg mener at disse tingene er så lett. Rent teknisk er det lett å hoppe på tårnhopp, men for noen oppstår en mental barriere.
Det er den barrieren han forsøker å få dem forbi.
Behøver ikke late som han er rolig
Seerne har mange ganger sett Hammersmark stå helt kontrollert mens en deltaker nøler, gråter eller vurderer å gi opp.
Det kan derfor se ut som om han skjuler sterke følelser bak en profesjonell mine.
Selv mener han at det ikke er slik.
Han går ikke rundt og koker innvendig mens han prøver å framstå rolig utad.
– Jeg står ikke der og koker.
I stedet beskriver han tanken som langt enklere.
– Jeg tenker bare: «Kunne du ikke gjort dette, så får du den mestringsfølelsen».
Det er altså ikke et raseri som er på vei til å eksplodere. Irritasjonen kommer fra ønsket om at personen foran ham skal få oppleve hva som skjer når frykten ikke får bestemme.
Vil se dem bli stolte av seg selv
Hammersmark er tydelig på at målet aldri er å ydmyke deltakerne eller presse dem bare for pressets skyld.
Han vil se en forandring.
Han vil at den som står redd ved kanten av et hoppetårn, skal kunne se tilbake noen minutter senere og vite at vedkommende faktisk gjorde det.
– Jeg holder ikke på å sprekke av irritasjon, jeg vil bare at de skal utvikle seg – at de skal bli stolte over å ha fått til noe de ikke turte i utgangspunktet, avslutter han.
Det er kanskje nettopp derfor Hammersmark har blitt en så viktig del av «Kompani Lauritzen».
Bak den stramme stemmen og den rolige framtoningen ligger et sterkt engasjement for menneskene han har foran seg.
Og noen ganger kommer det engasjementet ut som hundre prosent irritasjon.
