Sykepleieren hadde flere netter på rad hørt merkelige lyder fra rom nummer 7. Det var skrik. Ikke høye – mer dempet, undertrykte, som om noen var redde for å bli hørt. Alltid omtrent på samme tid – mot kvelden, når gangene ble tomme og lyset svakere.
Hun ble stående midt i korridoren med bøtten og lyttet. Sykehuset var allerede uhyggelig nok, men denne klynkingen skar som kniver gjennom nervene. Det var ikke vanlige smerteklager.
Sykepleieren hadde jobbet her lenge. Arbeidet var tungt, lønnen lav, men hun holdt ut. Hun var vant til luktene, nattevaktene og andres lidelse. Men rom nummer sju begynte å uroe henne mer og mer.
Der lå en eldre pasient – rolig, ordentlig, alltid takknemlig for hjelp. Et brukket hofteledd, sengeleie. Hun klaget nesten aldri, men begynte oftere å stirre ned i gulvet og skvatt ved plutselige lyder.
Og så dukket en merkelig besøkende opp.
En mann kom om kvelden. Alltid alene. Pent kledd, selvsikker, snakket rolig og høflig. Han presenterte seg som en slektning.
Etter besøkene hans forandret den eldre pasienten seg: øynene ble røde, leppene skalv, hendene kalde. En gang la sykepleieren til og med merke til et blåmerke på håndleddet hennes.
Hun forsøkte å finne ut mer, men pasienten vendte straks blikket bort og hvisket at alt var i orden.
KOLLEGANE RÅDET HENNE TIL Å IKKE BLANDE SEG.
«Ikke din sak. Slektning betyr at han har lov,» sa de.
Men klynkingen kom alltid tilbake.
En kveld hørte sykepleieren skritt utenfor rommet. Så dempede stemmer. Han snakket skarpt, den eldre pasienten mumlet noe, som om hun prøvde å forklare seg. Et dump slag. Et kort skrik.
Den natten klarte ikke sykepleieren å sove.
Hun la en plan for å finne ut sannheten. Hvis ingen andre så – skulle hun se.
Neste gang gikk hun inn på rommet tidlig. Lyset var dempet, pasienten sov. Sykepleieren krøp ned på gulvet og presset seg under sengen. Støv, kaldt linoleumsgulv, rustne fjærer over henne. Hun var livredd.
Skritt i korridoren. Døren knirket. Han kom inn.
SYKEPLEIEREN SÅ FØRST BARE SKOENE HANS OG KANTEN AV SENGEN. FØRST – STILLHET. SÅ STEMMEN HANS. HAN SNAKKET LANGSOMT OG INSISTERENDE MED DEN ELDRE PASIENTEN. HUN GRÅT.
Og så skjedde noe som tok pusten fra henne.
Først snakket han rolig. Veldig rolig. Han forklarte pasienten at huset uansett var «tapt», at det ikke ville gagne ham alene, at hun måtte signere dokumenter. Han sa at hvis hun ikke samtykket frivillig, ville han «hjelpe».
Pasienten gråt og ba om å bli latt i fred. Hun sa at hun ikke ville skrive under på noe.
Da forandret stemmen hans seg.
Han bøyde seg over sengen og begynte å true. Han sa at hun måtte ta medisinene sine, at han visste hvordan man gjorde det slik at legene ikke merket noe, og at hvis hun var sta, ville det bli verre for henne. Mye verre.
Sykepleieren holdt pusten.
Hun så hvordan han tok frem en sprøyte. Ikke sykehusmedisin. En annen, mørk, uten merking. Han satte den, til tross for motstanden hennes. Den eldre kvinnen skrek, og hånden hennes falt livløs ned på lakenet.
SKREKKEN GREP SYKEPLEIEREN.
Hun sprang ut fra gjemmestedet, ropte, rev opp døren. Det ble oppstyr, sykepleiere og legen på vakt løp til. Mannen ble holdt tilbake på stedet. Sprøyten ble sikret. I vesken hans fant de dokumenter – allerede forberedt, med felt for signatur.
Senere viste det seg at injeksjonene ikke inneholdt medisiner. Nettopp derfor ble tilstanden til den eldre pasienten dramatisk forverret.
