Etter å ha tatt farvel med sin døende ektemann forlot Anna sykehuset uten engang å legge merke til hvordan tårene rant nedover kinnene hennes. Hun gikk sakte, som om beina ikke lenger ville lystre henne, og stoppet til slutt ved veggen til bygningen for å få igjen pusten.
For bare et halvt år siden hadde Mark vært en sterk og selvsikker mann. Han hadde ledd, lagt planer, lovet at de hadde et langt liv foran seg. Anna hadde trodd ham uten tvil. Han hadde alltid vært der, beskyttet henne, visst hva han skulle si.
Og nå lå han på intensivavdelingen. Et hvitt rom, kaldt lys, slanger, ledninger, maskiner som pustet for ham.
— Alt blir bra, hvisket Mark mens hun holdt hånden hans. — Vi klarer dette.
Anna nikket, selv om hun visste at det ikke var sant. Legene hadde sagt det tydelig. Sykdommen utviklet seg for raskt. Ingen donor var funnet. Det var nesten ikke tid igjen.
Hun gikk ut. Det var tidlig vinter. Folk hastet forbi. Verden fortsatte som om ingenting hadde skjedd.
Anna satte seg på en benk foran sykehuset og skjulte ansiktet i hendene. Tårene kom av seg selv. Hun prøvde ikke engang å holde dem tilbake.
Etter noen minutter ble det litt lettere. Hun trakk pusten dypt og skulle til å reise seg, da hun plutselig hørte stemmer bak veggen.
TO PLEIERE STO VED HJØRNET AV BYGNINGEN, UTEN Å LEGGE MERKE TIL HENNE. DE SNAKKET LAVT, MEN HVERT ORD VAR TYDELIG.
Da Anna forsto hva de snakket om, grep ren redsel henne. Fortsettelsen i første kommentar
— Kona hans kan uansett ikke være donor, sa den ene sliten.
— Nei, verdiene hennes er dårlige. Synd… og egentlig har han ingen andre alternativer.
Anna stivnet. Hjertet hennes begynte å slå raskere.
— Visste du ikke det? fortsatte den andre lavt. — Elskerinnen hans var her i går. Hun tok tester.
— Seriøst?
— Helt sant. Hun passer på alle punkter. Og nyrene hennes er helt friske.
ANNA FIKK NESTEN IKKE PUSTE. DET SUSTE I ØRENE HENNES.
— Hvorfor blir ikke operasjonen gjort da? spurte den første.
— Pasienten har nektet. Han sa at han heller vil dø enn at kona får vite om elskerinnen.
Et øyeblikk ble det stille.
— Og en anonym donasjon? la den ene forsiktig til.
— Hvem vet… Han er sta. Og resten er ikke vårt ansvar.
— Stakkars kvinne…
Stemmenes ekko forsvant, og Anna sto igjen uten å kjenne beina sine. Verden rundt henne virket som den hadde stoppet. Bare hjertet slo tungt i brystet.
HAN DØR IKKE FORDI DET IKKE FINNES EN UTWEI. DET FINNES EN. HAN HAR BARE VALGT STILLHETEN.
Anna så mot døren til intensivavdelingen og visste ikke hva som gjorde mest vondt – tanken på at mannen hennes hadde løyet og sviktet henne, eller håpet om at han kanskje fortsatt kunne reddes.
