Med skjelvende fingre rev jeg opp den siste konvolutten.
Inni lå det ikke et fotografi.
Ikke et brev.
Ikke et rettsdokument.
Det var resultatet av en privat etterforskning.
På den første siden sto det:
«Rapport om økonomisk kontroll av Igor Semjonov».
Jeg rynket pannen.
Videre fulgte bankutskrifter.
Men ikke mine vanlige utgifter.
Der var det overføringer jeg aldri før hadde sett.
Store beløp.
Dusinvis av transaksjoner.
Alle hadde gått gjennom en konto jeg en gang hadde hatt tilgang til på jobben.
Jeg bladde febrilsk gjennom sidene.
Og plutselig så jeg signaturen.
Ikke min.
Forfalsket.
Jeg stivnet.
Den neste siden forklarte alt.
Mens jeg var fullstendig oppslukt av forholdet til Katja, hadde noen i flere måneder brukt mine elektroniske nøkler og mine tjenestefullmakter til å føre penger ut av selskapet.
Etterforskeren fra det private byrået skrev:
«Hovedperioden for de bedragerske transaksjonene sammenfaller med tiden da objektet regelmessig var borte fra arbeidsplassen uten gyldig grunn.»
Datoene begynte å flyte foran øynene mine.
Butikker.
Hoteller.
Restauranter.
Alle dagene da jeg var sammen med Katja.
Telefonen vibrerte igjen.
Denne gangen kom det en melding fra sjefen for selskapets sikkerhetstjeneste.
«De er ventet på hovedkontoret i morgen tidlig.»
For første gang kjente jeg virkelig frykt.
Neste morgen ble alt bekreftet.
Overvåkningskameraer.
Adgangslogger.
Datalogger.
Noen hadde utnyttet min uforsiktighet med stor presisjon.
Og hovedmistenkte var meg.
Jeg prøvde å forklare hvor jeg hadde vært de dagene.
Men hver forklaring hørtes bare verre ut.
— Var De sammen med elskerinnen Deres?
Jeg tidde.
— Det betyr at De ikke kan bekrefte oppholdsstedet Deres offisielt?
Jeg tidde igjen.
En uke senere ble jeg suspendert.
Etterforskningen startet.
Katja forsvant.
Telefonen hennes var slått av.
Den leide leiligheten sto allerede tom.
Naboene sa at hun hadde flyttet ut flere dager tidligere.
Som om hun hadde visst på forhånd hva som kom til å skje.
Først da forsto jeg den grusomme sannheten.
Hun dukket opp i livet mitt akkurat da hun fikk tilgang til avdelingen min.
Hun insisterte alltid på dyre reiser nettopp de dagene da de mistenkelige overføringene fant sted.
Hun distraherte meg hele tiden.
Jeg hadde trodd at jeg var smart.
I virkeligheten var jeg bare blitt brukt.
En måned senere fant etterforskningen den egentlige hjernen bak ordningen.
Det var lederen for en naboseksjon, som i flere år hadde forberedt økonomisk svindel.
Katja var medskyldig.
Og jeg var det perfekte dekselet.
En utro ektemann.
Uten alibi.
Med enorme utgifter.
Med et ødelagt rykte.
Da straffesaken var ferdig etterforsket, ble anklagene mot meg frafalt.
Men å få tilbake det gamle livet mitt viste seg å være umulig.
Kona mi var ikke lenger ved min side.
Datteren min vokste opp uten meg.
Jeg kjempet lenge for retten til i det minste å få se Masja.
Etter mange måneder tillot retten sjeldne møter under bestemte vilkår.
Det første møtet varte bare én time.
Masja kunne ennå ikke snakke.
Hun holdt bare hardt rundt fingeren min.
Og da forsto jeg det jeg burde ha forstått mye tidligere.
Utroskap ødelegger sjelden et liv på én eneste dag.
Det bryter det ned gradvis, helt til et menneske en dag åpner døren til sitt eget hjem og forstår at han ikke bare har mistet familien sin.
Han har mistet seg selv.
