Morgenbussen stoppet foran skolen, og med et stille sus åpnet dørene seg. Barna steg av én etter én. Noen lo, andre diskuterte høyt, noen gutter dyttet hverandre og løp nesten rett mot skoleinngangen.
Sjåføren satt bak rattet og observerte det vanlige morgenkaoset i bakspeilet. Han passet alltid på at ingen snublet i trinnene, og at alle barna kom seg trygt inn i bygningen. Av og til løftet han hånden og smilte.
— Ha en fin dag, barn.
Noen vinket tilbake, og en jente med en altfor stor ryggsekk mistet nesten balansen da hun landet på asfalten. Sjåføren fulgte hvert eneste blikk til barna forsvant bak skolens dører.
Som den siste steg en liten gutt, omtrent seks år gammel, av bussen. Liten, i en mørk jakke, med ryggsekk på ryggen. Hans navn var Alex.
Han gikk sakte ned trappetrinnene og sto et øyeblikk ved bussdøren, som om han ikke hadde hastverk. Så tok han noen skritt, så mot skolebygningen der de andre barna allerede hadde forsvunnet, og stoppet foran inngangen.
Sjåføren skulle akkurat til å lukke dørene da han la merke til at Alex ikke gikk inn. Han rynket pannen.
I løpet av forrige uke hadde han lagt merke til merkelige ting flere ganger. Hver morgen steg Alex av som den siste, nølte ved inngangen, og forsvant så et sted. Sjåføren hadde til nå trodd at gutten kanskje tok en annen vei eller møtte venner.
Mer enn én gang hadde han sagt til seg selv at det egentlig ikke var hans sak. Han var tross alt bare bussjåfør, ikke lærer og ikke forelder.
Men i dag føltes noe galt.
Alex gikk målbevisst langs gjerdet og svingte plutselig inn på en smal sti som førte inn i skogen.
Alene.
Sjåføren ble sittende noen sekunder til, og så fulgte han den lille skikkelsen mellom trærne. Så tok han en beslutning, steg ut av bussen og fulgte etter.
Han ville bare finne ut hvor gutten gikk.
Etter noen minutter fikk han se noe som fikk ham til å stivne av forskrekkelse.
Stien ledet dypere inn i skogen. Høstblader raslet stille under føttene hans. Snart oppdaget han gutten.
Alex satt på en veltet trestamme. Ryggsekken lå ved siden av ham, og han stirret ned i bakken.
Da gutten hørte skritt, rykket han til og løftet raskt hodet.
— Alex… sa sjåføren rolig. — Hvorfor er du ikke på skolen?
Først svarte gutten ikke. Han senket blikket og forble stille lenge.
Så sa han stille:
— Jeg kommer hit hver dag.
Sjåføren satte seg forsiktig på en annen stamme ved siden av ham.
— Hver dag?
Alex nikket.
Han forklarte at han steg av bussen med de andre om morgenen, ventet til de gikk inn på skolen, og så gikk han inn i skogen. Der satt han til lunsj eller vandret mellom trærne. Når timene var over og bussen kom tilbake, gikk han til holdeplassen igjen og steg på sammen med de andre.
Hjemme trodde alle at han hadde vært på skolen. Alex snakket lavt, snublet noen ganger, men etter hvert ble alt klart.
På skolen ble han stadig mobbet. Noen gutter lo av ham, dyttet ham, gjemte tingene hans og hånet ham foran alle. En gang ble det ekstra ille. I friminuttet ble han skadet så mye at han nesten ikke klarte å roe seg, og lærerne sa bare at barna måtte ordne opp selv.
Etter det klarte Alex rett og slett ikke å gå inn i skolebygningen lenger.
Da gutten hadde fortalt alt, så sjåføren lenge på ham, og noe strammet smertefullt i brystet hans.
Neste dag gikk alt annerledes.
Da bussen stoppet foran skolen og barna steg av, forlot sjåføren også plassen sin. Han ventet til noen gutter fra Alex’ klasse stod i nærheten av bussen, og ropte dem rolig til seg.
Samtalen var kort, men veldig alvorlig.
Han forklarte at han visste hva som hadde foregått, og at det nå måtte ta slutt. Han sa at hvis han noen gang så noe lignende igjen, ville saken ikke lenger bli bare mellom dem.
Så vendte han seg mot Alex og nikket mot skolen.
— Kom.
Den dagen gikk gutten for første gang på lenge inn på skolen – ikke alene.
