Jeg prøvde å skyve den bort og ble til og med irritert på den, men bare noen sekunder senere skjedde noe jeg aldri hadde forventet.
Jeg var allerede omtrent halvveis opp på stigen og strakte meg med hagesaksen mot de tørre grenene på det gamle epletreet ved siden av huset. Morgenen føltes merkelig helt fra starten av. Himmelen var dekket av tunge, grå skyer, luften sto stille og var fuktig, som om et kraftig regnskyll snart ville bryte løs. Jeg merket at været var i ferd med å skifte, men bestemte meg likevel for å gjøre ferdig arbeidet, siden de tørre grenene burde vært fjernet for lenge siden.
Stigen hadde jeg satt opp tidligere på morgenen, lent forsiktig mot stammen og sjekket at den sto stødig. Jeg hadde gått opp noen trinn og skulle akkurat til å kutte den første grenen da jeg plutselig kjente at noen dro meg bakfra i buksen.
Jeg snudde meg og ble et øyeblikk helt overrasket.
Hunden min prøvde å klatre opp etter meg på stigen. Potene gled på metalltrinnene, klørne skrapte mot metallet, og øynene var vidåpne og festet rett på meg.
— Hei, hva holder du på med? sa jeg med et nervøst smil. — Ned derfra.
Jeg vinket med hånden i håp om at den skulle trekke seg tilbake, men hunden flyttet seg ikke en centimeter. Tvert imot klatret den litt høyere, satte frambeina mot stigen og grep plutselig buksen min med tennene.
Den begynte å dra. Hardt.
JEG SKVATT TIL OG MISTET NESTEN BALANSEN.
Jeg skvatt til og mistet nesten balansen.
— Har du blitt gal? Slipp! sa jeg irritert.
Men den slapp ikke. Hunden dro meg nedover, presset potene mot stigen og fortsatte å bjeffe som om den for enhver pris ville stoppe meg.
Først ble jeg sint, men etter noen sekunder skjønte jeg at dette ikke var lek. Den hadde aldri oppført seg slik før. Det var noe annet i blikket dens.
Som om den prøvde å fortelle meg noe.
Jeg prøvde å klatre høyere én gang til, men med én gang dro hunden kraftig i buksen igjen, så brått at jeg instinktivt grep stigen med begge hender.
Jeg sukket tungt og begynte å gå ned igjen.
— Greit, det holder nå, mumlet jeg. — Hvis du ikke roer deg, låser jeg deg inne.
HUNDEN SENKET HODET SOM OM DEN FØLTE SEG SKYLDIG, MEN JEG FØRTE DEN LIKEVEL TIL INNHEGNINGEN OG LUKKET PORTEN.
Hunden senket hodet som om den følte seg skyldig, men jeg førte den likevel til innhegningen og lukket porten. Jeg tenkte at jeg endelig kunne fortsette arbeidet i fred.
Men akkurat i det øyeblikket skjedde noe som skremte meg og fikk meg til å forstå hvorfor hunden hadde oppført seg så merkelig. Fortsettelsen av denne uvanlige historien finner dere i den første kommentaren.
Jeg gikk tilbake til stigen og satte foten på det første trinnet. Og i samme sekund hørte jeg over hodet mitt et høyt, skarpt knekk.
Lyden var tørr og hard, som om noe brakk rett av. Instinktivt løftet jeg hodet. Og jeg så hvordan en enorm, tørr gren løsnet fra treet.
Den falt nøyaktig der hodet mitt hadde vært bare et sekund tidligere. Med et voldsomt brak traff grenen bakken, splintret i flere deler og landet bare noen få centimeter fra meg.
Beina mine ble straks svake. Jeg sto ved siden av stigen og stirret på den enorme, brukne grenen, mens hjertet slo så hardt at jeg kunne høre det i ørene.
Først da forsto jeg alt. Hunden min hadde ikke forstyrret meg. Den hadde forsøkt å stoppe meg.
Den hadde merket faren før meg. Kanskje hadde den hørt knakingen inne i treet eller kjent at grenen var i ferd med å brekke. Jeg snudde meg sakte mot innhegningen.
HUNDEN SÅ PÅ MEG GJENNOM GJERDET.
Hunden så på meg gjennom gjerdet. Øynene var rolige og oppmerksomme, og halen beveget seg forsiktig, som om den ventet på at jeg endelig skulle forstå.
Jeg gikk bort til den, åpnet porten og knelte ved siden av den. Med en gang presset hunden seg inntil meg.
Jeg la armene rundt halsen dens og hvisket:
— Du reddet livet mitt.
Siden den dagen har jeg aldri ignorert instinktene dens igjen.
