Anna åpnet langsomt den første konvolutten.
Inni lå en kort lapp.
«Bussholdeplassen. En liten jente ga skjerfet sitt til en fremmed kvinne. Ekte godhet lager aldri støy.»
Hun rynket pannen.
Åpnet den andre.
«Bakeriet. En gammel mann kjøpte to rundstykker hver dag. Det andre la han alltid igjen til en hjemløs, mens han lot som om han bare hadde glemt det.»
Den tredje.
Den fjerde.
Den femte.
Hver lapp fortalte om en liten god handling noen hadde gjort.
Advokaten smilte.
— Mikhail samlet på slike historier i førti år.
Anna løftet blikket.
— Hvorfor?
— Han pleide å si at verden ikke holdes oppe av store helter.
Men av mennesker ingen legger merke til.
Hun fortsatte å lese.
I hver konvolutt lå et stykke av noens liv.
Noens usynlige godhet.
Den siste konvolutten var den tynneste.
Der lå det bare ett ark.
«Hvis du leser dette brevet, betyr det at jeg ikke lenger er her.
Du tror sikkert at jeg skjulte en formue.
Men den mest verdifulle rikdommen ligger nå i fanget ditt.
Jeg levde et langt liv.
Og jeg forsto én ting.
Mennesker husker altfor ofte det onde.
Derfor bestemte jeg meg for å samle på det gode.
Hver gang jeg så en handling som fikk meg til å ville tro på menneskeheten igjen, skrev jeg den ned.
Fordi noen en dag måtte fortsette dette arbeidet.»
Anna klarte ikke lenger å holde tårene tilbake.
Advokaten tok frem enda en mappe.
— Dette er testamentet.
Mikhail opprettet et lite veldedighetsfond.
Ikke særlig stort.
Men han ønsket at nettopp De skulle lede det.
Hun så overrasket på ham.
— Hvorfor meg?
Advokaten svarte uten å nøle.
— Fordi De var det eneste mennesket som kom til ham ikke på grunn av fortiden.
Og ikke på grunn av fremtiden.
Men bare fordi han var ensom.
Et år senere dukket det opp et lite mobilt bibliotek med navnet «Den grønne ryggsekken».
De frivillige reiste til sykehus, pleiehjem og hospitser.
De leste bøker for dem ingen besøkte.
Og de skrev ned nye historier om menneskelig godhet.
Den aller første konvolutten i den nye samlingen merket Anna slik:
«Rom 418.»
Inni lå det bare én setning.
«Noen ganger trenger ikke et menneske millioner.
Noen ganger trenger det bare ett eneste menneske som blir værende helt til slutten.»
