Anne B. Ragde var 15 år gammel da en tilfeldig mann passerte henne på gata i Trondheim og hvisket ett eneste ord.
«Feita».
Hun hadde aldri tidligere vært særlig opptatt av kroppen eller vekten sin. Men kommentaren traff så hardt at den ble sittende fast i henne i flere tiår.
Nå, 68 år gammel, går forfatteren tilbake til akkurat denne perioden i livet i den selvbiografiske romanen «Feita».
– I samme øyeblikk som han sa det ordet, forandret alt seg, skriver hun.
Hadde aldri tenkt på kroppen før
Året var 1972.
Ragde gikk gjennom Trondheim sentrum sammen med hunden Jossi og hadde på seg en hjemmestrikket poncho hun var svært glad i.
En mann kom gående hånd i hånd med kjæresten sin.
Da han passerte Anne, så han rett fram og sa lavt:
– Feita.
Ragde er overbevist om at kjæresten hans ikke hørte kommentaren.
For 15-åringen var effekten umiddelbar.
– Jeg hadde aldri tenkt over det i det hele tatt. Men fra det øyeblikket gjorde jeg det.
– Det har preget meg veldig
Etterpå begynte forholdet hennes til mat og egen kropp å forandre seg.
Hun forteller at hun i en periode spiste svært lite, drakk mye vann og prøvde ulike metoder hun hadde hørt skulle gjøre kroppen mindre.
Blant annet rullet hun fra side til side på gulvet fordi hun trodde det kunne fjerne fett rundt midjen.
Hun kan le av enkelte minner i dag, men understreker at konsekvensene var alvorlige.
– Jeg har jo bestandig slitt med vekta – og vært veldig bevisst på det.
Hun vet ikke om alt kan spores tilbake til én enkelt kommentar.
Men tidspunktet er hun ikke i tvil om.
– Det begynte i alle fall da. Jeg slappet ikke lenger av med det jeg spiste.
Sluttet med noe hun elsket
Selv melk, som hun alltid hadde vært svært glad i, ble lagt bort.
– Jeg sluttet å drikke melk som jeg elsket – og som jeg den dag i dag er helt avhengig av.
I dag kan hun igjen glede seg over å ha en kartong melk i kjøleskapet og spøker med at hun lett kan drikke store mengder.
Men som tenåring ble mat og drikke plutselig koblet til en ny uro.
Alt etter møtet med den fremmede mannen.
Holdt på å besvime
Reaksjonen kom allerede sekunder etter kommentaren.
Ragde måtte bøye seg ned og holde rundt knærne.
Der ble hun sittende.
– Jeg holdt på å svime av og trodde jeg skulle kaste opp.
Hun møtte aldri mannen igjen.
Likevel har hun tenkt på ham mange ganger senere.
Har hatt hevntanker
Ragde legger ikke skjul på at hun gjennom årene har ønsket at livet ikke nødvendigvis behandlet mannen spesielt godt.
– Jeg håper det ikke gikk ham så bra i livet.
For henne handler det om at han valgte å såre et barn han ikke kjente.
– Når du får deg til å si noe sånt til ei ung jente på gata, så har du ikke mye empati.
Opplevelsen har også gjort at hun tenker på dagens ungdom og presset de møter på nettet.
Hun mener unge mennesker i dag utsettes for en strøm av kommentarer som hennes egen generasjon slapp.
– Stakkars ungdommene i dag, som må leve med kommentarfelt og sånne kommentarer i ett sett på sosiale medier.
Kommentaren dukker fortsatt opp
Selv mer enn 50 år senere kan minnet komme tilbake.
Spesielt når hun ser gamle fotografier av seg selv.
– Fortsatt kan det dukke opp når jeg for eksempel har sett bilder av meg selv i perioder jeg har vært feit.
Da har hun tatt seg i å tenke:
– Jeg skjønner hva han fyren mente.
Hun er tydelig på at kommentaren satte dype spor.
– Nei, huff, det der satte virkelig spor. Jeg husker det helt livaktig.
Husker tilbake til hun var tre år
Ragde mener hun generelt har en ekstremt detaljert hukommelse.
– Jeg husker alt, jeg. Alt fra jeg var 3 år. Dessverre.
Det kan være en belastning.
– Det er ikke noe godt å huske alt sammen.
Samtidig tror hun at nettopp hukommelsen har vært svært verdifull i arbeidet som forfatter.
Og nå har minnene fra ungdomstiden blitt råmaterialet til en hel roman.
Skriver om Anne som 15-åring
I «Feita» vender Ragde tilbake til perioden da hun var 15.
Hun hadde ekstrajobb på Bristol conditori, Dagligstuen og Kafé Bagatell.
Hun sparte penger til en Ford Capri og sin egen gitar.
Hun parret hunden Jossi uten morens tillatelse for å kunne tjene penger selv.
Og hjemme kranglet hun mye med moren Birte Solvej Ragde, som hun omtaler som «Muttra».
Ragde beskriver tenåringsutgaven av seg selv som både frekk, målrettet og arbeidsom.
– Jeg visste hvordan jeg skulle oppføre meg, og jeg skulle noe hele tiden. Det var en intens periode.
Nekter å pynte på ungdomsårene
I boka finnes også røyking, alkohol, kyssing og sex.
Redaktøren foreslo at enkelte deler kanskje kunne tones ned.
Det ønsket ikke Ragde.
Hun ler når hun forteller om hvordan hun selv jobbet for å bli vant til sigaretter.
– Jeg strevde veldig for å bli avhengig.
Da hun en dag faktisk kjente behovet for en sigarett etter maten, opplevde hun det som en liten seier.
– Det var nok en måte å bli voksen på.
En dramatisk hendelse vekket minnene
Det var noe helt konkret som fikk henne til å begynne å skrive om akkurat denne perioden.
For to år siden rykket nødetatene ut til Kafé Bagatell fordi bygningen sto i fare for å rase ut i gata.
Ragde var tilfeldigvis i nærheten sammen med barnebarnet Solvej.
De fikk med seg dramatikken.
Hun gikk inn på Bristol, som fortsatt holdt åpent.
Da kom minnene fossende.
– Plutselig kom alt tilbake til meg.
Hun innså at hun aldri tidligere hadde skrevet ordentlig om denne delen av livet.
Kort tid etter var post-it-lappene fulle av notater.
Endelig fikk hun brukt «Feita»-episoden
Den vonde kommentaren hadde Ragde båret på lenge.
Nå fant den endelig sin plass.
– Endelig fikk jeg brukt episoden med han som kalte meg «Feita». Jeg har jo hatt den liggende.
Hun beskriver tenåringsårene som en brytningstid mellom barn og voksen.
Samtidig følte hun seg annerledes enn mange av klassekameratene.
Familien hadde svært dårlig råd, de hadde utedo og bodde midt i byen.
Mange av skolekameratene bodde derimot i eneboliger på blant annet Byåsen.
Og Ragde jobbet mye.
– Det var vel ingen andre som jobbet så mye som meg.
Gikk tilbake til gamle Bristol
Under en tur gjennom Trondheim besøkte Ragde igjen Bristol conditori.
Lokalet oppleves fortsatt nesten identisk med stedet hun husker fra 1972.
Bak disken står i dag Hilde Petersen, barnebarnet til kvinnen som ansatte Ragde den gangen.
Hun har også fått lese boka på forhånd.
Ragde oppdaget til sin begeistring at Georgine-kaken fortsatt sto i disken.
– Oioioi, se, der står Georgine-kaken i disken. Akkurat som da jeg jobbet her i 1972!
Naturligvis måtte hun smake.
– Ah, det smaker helt vidunderlig!
– Som om det ikke har gått et sekund
Besøket gjorde fortiden nærmest fysisk.
– Jeg synes det er så deilig å komme hit, det er så lite som er forandret.
Hun beskriver både besøket og skriveprosessen som en tidsreise.
– Det er akkurat som om det ikke har gått et sekund.
Romanen har dermed blitt mer enn en samling minner.
Den har tatt henne tilbake til en versjon av seg selv hun fortsatt kjenner svært tydelig.
Syv år siden hjerneslaget
Ragde har også vært gjennom alvorlige helseproblemer i voksen alder.
For syv år siden fikk hun hjerneslag.
Hun mener selv at det var flaks at hun overlevde.
I dag sier hun at hun er frisk.
Veien tilbake tok imidlertid tid.
– Det tok lang tid å komme seg, og jeg snakker fortsatt litt nasalt og kan slurve litt med språket.
Men livsfølelsen hennes er blitt en helt annen.
– Jeg har det alltid bra, jeg nå.
– Livet etter overgangsalderen er fantastisk
Ragde beskriver seg som både blid og tilfreds.
Hun mener spesielt én livsfase har gjort stor forskjell.
– Livet etter overgangsalderen er fantastisk! Det er bare å glede seg.
Hun forteller at hun føler seg langt mindre styrt av hormonelle svingninger enn før.
– Nå er det ingenting som bestemmer humøret mitt, bare meg selv.
For henne føles det nesten som en ny start.
– Jeg føler at jeg har fått livet mitt i gave etter overgangsalderen.
Fem vanskelige år
Perioden før dette var langt tøffere.
I rundt fem år opplevde hun at plagene påvirket store deler av livet.
Hun kunne unngå både besøk og sosiale sammenkomster fordi hun svettet så mye.
Når mennesker kom hjem til henne, måtte de kle seg godt fordi hun holdt leiligheten svært kald.
– Det var helt jævlig, altså.
Hun forteller at hormonbehandling ikke var like mye diskutert da som i dag.
Ragde trodde selv behandlingen bare ville ha utsatt overgangsalderen, men hormonbehandling utsetter ikke selve overgangsalderen.
Blir stoppet av unge fans
I dag kan hun knapt gå gjennom Trondheim sentrum uten at noen kjenner henne igjen.
Under én gåtur noen dager tidligere telte hun elleve forespørsler om selfie bare i Nordre gate.
Og hun tror ikke først og fremst det skyldes forfatterkarrieren.
Heller ikke bokserien om familien Neshov, som har solgt rundt 1,3 millioner eksemplarer i Norge.
Hun mener reality-TV har gitt henne et helt nytt publikum.
«Hotellet», «Forræder» og «Sofa» har gjort 68-åringen kjent for en yngre generasjon.
Sier nei til mye TV
Ragde får mange tilbud, men er selektiv.
– Jeg sier nei til masse.
Fordelen med realityproduksjonene hun faktisk velger, er at de krever relativt kort tid og betaler godt.
Hun avviser at motivasjonen handler om å holde seg kjent.
– Jeg gjør det ikke for å opprettholde kjendisstatusen.
Forfatterskapet er fortsatt det viktigste.
Neshov-serien fjernet økonomisk frykt
Karakteren Tor Neshov og romanuniverset rundt familien Neshov forandret også livet hennes økonomisk.
Familien skåler fortsatt av og til for Tor.
Serien gjorde Ragde økonomisk trygg etter mange år med svært dårlig råd.
Hun korrigerer selv ordet «rik» til «velstående».
Den største forskjellen var enkel:
Hun sluttet å våkne klokken fem om morgenen og bekymre seg for penger.
Hun hadde vært gjennom trange studentår og lange perioder som forfatter uten stor økonomisk suksess.
– Egentlig hadde det vært flere år som lutfattig.
Derfor sitter lettelsen fortsatt i kroppen.
Pensjonist? Helt uaktuelt
Anne B. Ragde er 68 år.
Det betyr ikke at hun vurderer å legge bort tastaturet.
Tanken på pensjonisttilværelse avviser hun kontant.
– Nei, det er helt utelukket.
Hun ser ganske enkelt ikke hva hun skulle erstattet skrivingen med.
– Hva skulle jeg gjort da? Jeg MÅ skrive.
Mer enn femti år etter at ett stygt ord fikk 15 år gamle Anne til å se seg selv annerledes, har hun nå gjort erfaringen om til litteratur.
Kommentaren forsvant aldri.
Men denne gangen er det Ragde selv som bestemmer hvordan historien skal fortelles.
