Barnebarnet sto ved kanten av brygga og smilte, som om han var i ferd med å gjøre noe helt uskyldig.
— Bestemor, husker du at du sa at du ikke kan svømme og alltid har ønsket å lære det?
Hun rettet nervøst på skautet sitt og så ned på vannet. Innsjøen virket mørk og iskald.
— Ja, det sa jeg. Men jeg er redd for vann. Veldig redd. Ikke spøk med sånt, vær så snill.
— Slutt å overdrive, lo den nitten år gamle gutten. — Du innbiller deg bare ting.
Hun tok et skritt bakover, men han var raskere. Et lett dytt i ryggen — og kroppen hennes mistet balansen. Hun falt i vannet, traff overflaten hardt og forsvant et øyeblikk under.
Da hun kom opp igjen, var øynene fylt av ren panikk.
— Hjelp meg… jeg kan ikke… stemmen hennes brast.
HUN PRØVDE Å FÅ TAK I BRYGGEKANTEN, MEN HENDENE GLAPP PÅ DET VÅTE TREET. KLÆRNE DRO HENNE NED, PUSTEN LØP LØPSK. HUN SPARKET, SVELGET VANN OG FORSVANT IGJEN UNDER OVERFLATEN.
På brygga begynte latteren.
— Film det, film det, dette er jo helt sykt, sa svigerdatteren og løftet mobilen.
— Bestemor, årets skuespiller, ropte det andre barnebarnet.
Hennes egen sønn sto litt til side og smilte skjevt.
— Hun later bare som, hun vil ha oppmerksomhet, sa han rolig, som om han kommenterte været.
Hun sank igjen, og et øyeblikk ble det stille. Men da hun kom opp igjen og hostet, startet latteren på nytt.
— Nå holder det med showet, kom deg opp, sa svigerdatteren irritert.
INGEN RAKTE HENDE TIL HENNE.
Til slutt klarte hun likevel å nå kanten av brygga, presset seg opp med albuene og dro seg møysommelig opp. Hun ble liggende på plankene, pustet tungt, vann dryppet fra håret hennes, leppene skalv.
Latteren stilnet langsomt.
Hun reiste seg sakte. Så på dem lenge — uten å skrike, uten å gråte. Bare med et blikk der det verken var bønn eller svakhet.
Og i det øyeblikket gjorde hun noe som rystet dem alle.
Vannet rant fortsatt av henne, kjolen klistret seg til kroppen, hendene skalv — ikke av kulde, men av ydmykelse.
Barnebarnet smilte fortsatt, men ikke like sikkert lenger.
— Bestemor, kom igjen, det var jo bare en spøk…
HUN SVARTE IKKE. TOK SAKTE MOBILEN OPP AV LOMMEN. FINGRENE VAR VÅTE, MEN GREPET FAST.
— Hallo. Politiet? Jeg vil anmelde et drapsforsøk. Jeg har bevis. En video burde holde.
Ansiktene forandret seg øyeblikkelig.
— Hva gjør du? hvisket svigerdatteren og ble blek.
— Det jeg burde ha gjort for lenge siden, svarte kvinnen rolig.
Svigerdatteren tok et raskt skritt frem og forsøkte å slette opptaket fra mobilen sin.
— Vi sletter dette nå og går hver til vårt, mamma, ikke lag en scene, blandet sønnen seg inn.
Men den eldre kvinnen var raskere. Hun rev telefonen ut av hånden hennes så brått at hun ikke rakk å reagere.
— PRØV IKKE ENGANG, SA HUN LAVT.
For første gang forsvant smilet fra barnebarnets ansikt.
— Bestemor, du mener vel ikke dette…
— Din uoppdragne sønn vil få sin straff, avbrøt hun svigerdatteren og så henne rett i øynene. — Og du vil angre på hvordan du har oppdratt ham. Eller… kanskje han bare er blitt som deg.
Sønnen tok et skritt nærmere.
— Mamma, du overdriver. Vi er jo familie.
— Familie dytter ikke noen i vannet som er redd og ikke kan svømme, svarte hun.
Hun rettet seg opp, som om vannet ikke bare hadde skylt bort skitt, men også frykten hennes.
— I MORGEN FLYTTER DERE UT AV LEILIGHETEN MIN. JEG KOMMER IKKE LENGER TIL Å STØTTE DERE. DET ER MEG LIKEGYLDIG AT DERE IKKE HAR PENGER. DERE ER VOKSNE MENNESKER. LÆR Å TA ANSVAR FOR DET DERE GJØR.
Ingen lo lenger.
— Dere vil angre bittert på hvordan dere har behandlet meg, sa hun rolig.
I det fjerne kunne man allerede høre sirener.
